Skippertak.

Det slo meg i dag at jeg har innstilt meg på at denne turen ikke er noe mer enn en vanlig ferietur tilsvarende to uker i Syden. På slike turer tar man jo endel på sparket fordi veien stort sett blir til mens man går. Det er få sykdommer å støte på (bortsett fra plagsomme gastroenteritter og halsbetennelser), det meste ordner seg stort sett så lenge du har norsk pass, og du kommer hjem til din egen seng etter kort tid og alt er som det pleier. Den innstillingen duger ikke når man skal flytte ut, reise langt og reise lenge.

I natt gikk det omsider opp for meg hva jeg har begitt meg ut på. Gardinen rullet opp, jeg innså at jeg stikker om snaue seks dager, og jeg er overhodet ikke forberedt. Mulig det ikke var så smart å jobbe 100% den nest siste uken før jeg reiser. Ingen offentlige kontorer er oppe etter kl 16, og er det en ting man trenger før en slik tur, så er det offentlige kontorer... Det var kanskje heller ikke så smart å bruke ettermiddagene mine etter jobb på å være med på fadderuke, når jeg burde ha lest reiseguider i stedenfor. På søndag begynte jeg å tømme rommet mitt. Det skal tross alt bo en annen person der mens jeg er borte, så det er jo fint om ikke alle hyller og skap er fulle av mine ting når jeg drar. Midt i ryddingen begynte jeg å kjenne panikken velte over meg. Hva er det jeg har tenkt med? Hvorfor i huleste begynte jeg ikke med dette før? Tre år på samme rom vil hos de aller fleste innebære oppsamling av mye dritt. Tre år på samme rom hos MEG samler i ALLEFALL mye dritt. Flytting er ingen enkel prosess, selv bare for tre måneder, og hele uken kommer til å gå med til å bli ferdig. Det var et slag i trynet.

I tillegg var det heller ikke så lurt å begynne med rydding før jeg har ordnet alle de viktige og praktiske tingene for turen. Rydding er jo i det minste et ganske koselig tidsfordriv, særlig med gamle episoder av Radioresepsjonen surrende i bakgrunnen. Viktige ærend som ordning av visum, vaksiner og skolebøker har frem til i går vært litt for langt ned på prioriteringslisten. FY! Det føltes litt som om jeg hoppet over en skikkelig kjip middagsrett og gikk rett til desserten, og den følelsen tok jeg med meg inn i min søvnløse natt. Det ble en kald og forferdelig natt, preget av angst og stadig gispende oppvåkninger fra drømmer om skjærings og krise på reisen. Underbevisstheten våknet opp og ga meg en skikkelig spark bak. Ting må ordnes og de må ordnes NÅ!

Er det en ting jeg har lært om meg selv de siste 23 årene, så er det at jeg er tidvis lat, og utsetter ting jeg bør og må til aller siste sekund. Listen over gjøremål er heller ikke nødvendigvis så lang, den bare hoper seg opp fordi deadline kommer staig nærmere uten at jeg gjør noe med det som skal leveres inn før jeg absolutt må. Men det ender alltid med innlevering. Den blir stort sett også helt ålreit, men prosessen for å komme dit har ofte vært unødvendig slitsom. Klok av skade, og takket være underbevissthetens kraftige ass-kick i natt, har jeg nå tatt affære. I dag er vaksiner satt, pass kopiert og penger tatt ut til den Cubanske ambassaden. I morgen skal jeg ringe og purre på studielånet mitt så jeg kan få betalt turen. Jeg skal skaffe meg visum og ordne de andre småtingene. Det blir en slitsom dag, men jeg skal med god samvittighet fortsette på desserten når dette er i orden. Da blir det mer rydding, pakking og planlegging. Jeg føler også at jeg da har lov til å sette meg ned for å lage spillelister til flyturen og lese reiseguider.

Puh! Det er i det minste godt å føle at jeg begynner å få oversikt over situasjonen. Jeg er glad oppvåkningen kom i går, og ikke senere i uken. Planen er å være såpass i boks at jeg kan nyte den siste helgen min i Oslo. Semesterstartfest og avslutningsfest blir rosinen i pølsa!

Tilslutt føler jeg det er viktig å nevne at blandet med angsten og skippertakstresset, flyr det helt vanvittig med sommerfugler i magen min nå.

SEKS DAGER!

Emo?

Jeg innser nå at siden jeg startet bloggen såpass tidlig, gjør jeg stadig et krampeaktig forsøk på å få innleggene til å passe inn i riktig sjanger/tema. Jeg føler at jeg ikke har lov til å skrive om noe annet enn det som er relatert til reisen. På den annen side hender det rett som det er at jeg har behov for å skrive, uavhengig av om jeg skal på tur eller ikke. Men siden jeg er perfeksjonist av natur, har jeg bestemt meg for at også dette innlegget skal passe sånn ålreit inn i konteksten.

Bakgrunnen for dette innlegget er, for å gjøre en lang historie kort, hele det siste semesteret. Jeg har aldri vært så skolelei som i høst, heller aldri så stressa og utkjørt og tidvis nedfor. Likevel har jeg heller aldri hatt det så hyggelig, møtt så mange nye og bra folk, og lært så mye om vennskap. På toppen av det hele har det jeg trodde kom til å bli en eksamensoppkjøring fra helvete, faktisk blitt en svært så trivelig affære. Det er aldri feil å ta en tidlig kveld for å gå på kino og ta seg en liten øl(eller to..), eller påkoste seg pizza når man sitter og leser sent en lørdagskveld (noe som for øvrig reddet kvelden i dag). For ikke å snakke om impulskollokvier der man innser at denne eksamenen også, som alle andre før, skal gå bra. Det er slike ting, og menneskene man gjør dem med, som gjør at man orker å legge inn et par ekstra gir sånn på tampen.

Den siste uken har jeg innsett at det er mye jeg kommer til å savne mens jeg er borte. Alt fra små ting som kaffepauser og tullprat i kantinen på PK, til større ting som jentekvelder, skiturer og impulsfyll, for å nevne noen. Det er mulig det bare er kronisk stress over lang tid som gjør meg litt ekstra sentimental, vi snakker om stakkarslige TRE måneder. Livet her hjemme vil jo bare fly av gårde for andre. Før man vet ordet av det, er jeg tilbake igjen. Likevel må jeg innrømme at tanken skremmer meg litt; borte fra alle disse fantastiske menneskene SÅ lenge? Hvordan skal det gå?

Kristin! Snap out of it! Emo-vibben dabber nok av i det kortisol- og adrenalinnivået har normalisert seg. Når sekken er pakket og passet klart, er den kun en liten fraksjon igjen av de tingene jeg kjenner på nå. Håper jeg. For virkelig, misforstå meg rett, jeg gleder meg helt vanvittig til å reise. Det kommer til å bli helt topp! Men jeg gleder meg også til å komme hjem igjen og innse at det livet man har her hjemme, og de menneskene man deler det med, ikke kan måle seg med noe!

Til alle mine kjære, dere vet hvem dere er: Tusen takk for at dere finnes!

¿Habla espanol?

Det er midtvinters. Definitivt. Gradestokken kryper ned mot 20 blå, det er mørkt og det er eksamenslesing. I utgangspunktet burde jeg vel ikke sittet her og skrevet noe som helst, men heller dykket ned igjen i bøkene. Men det får være måte på grenser. Litt fri får det være lov til å ta seg, sånn innimellom. I tillegg er det jo ganske lett å drømme seg bort til palmer og kritthvite strender, med en temperaturforskjell på nærmere 50 grader (!) fra Oslo i dag, når man sitter begravet i et berg av medisinsk kvalitetslitteratur. I min dagdrømming kom jeg på en festlig idé til bloggtema, nemlig HVOR LITE SPANSK KAN KRISTIN NÅ?

- quanta costa cerveza?
- guapa/guapo!
- loco/loca
- mojito
- mi casa es su casa
- te quiero
- vamos a la playa
- un agua con gas, por favor
- telle til 20
- habla espanol? no. habla ingles? si!

Sånn på stående fot er dette sånn ca det jeg kan. Med andre ord, standard nordmann-i-Syden-spansk. Dette lover godt. Kan i det minste gjøre meg forstått nok til å bestille alkohol, si høyt at noen er gærne(og sikkert få meg en på trynet), lyve om alderen (siden jeg ikke kan tall over 20) og sjekke opp/si at jeg elsker noen... FETT! Håper på bratt læringskurve.

Når eksamen er over, blir det fortgang i sakene, og da skal jeg forsøke meg på løpende oppdateringer. Det er nå 26 dager til avreise!