León, førsteinntrykk

Nå har jeg tilbrakt noen dager i den lille byen León i Nicaragua, og dette skal jo da være mitt hjem frem til slutten av april. Førsteinntrykket er bra. Byen er passe stor, og ikke så vanskelig å navigere seg rundt i. Det er mye trafikk og man må passe seg ved hvert eneste gatehjørne, da bilene konsekvent ikke stopper for fotgjengere her. Studentene er fordelt på tre hus, to store og et lite. Jeg bor på det lille, Casa Santiago de los Caballeros, og det er utrolig fint her. Vi er bare 11 stykker som bor her, og det gjør jo at man blir godt kjent. I huset har vi god plass til både lesing og henging, og det er jo stort sett det vi driver med her. Folkene her er dødsbra, og det er overraskende stor spredning i alder - ikke bare kids, men også folk som er ferdig med både bachelor og master, og bare ønsker å lære spansk et varmt sted.

Skolen ligger på stranden, og slappeav-området er svært! En stor hage med mye hengekøyer og sittegrupper i skyggen, og Stillehavet er rett utenfor hagen. Vannet er perfetk og bølgene er fantastiske. Er ikke feil å tilbringe hvert eneste friminutt i havet.. Jeg har planer om å lære meg å surfe, ville nesten være bortkastet å la være.

I går hadde vi en diagnostisk test i spansk, som bestemte hvilke studiegrupper vi skulle havne i. Jeg er i en liten gruppe hvor alle kan like lite. Lærerne er fra Nicaragua, så man er nødt til å snakke spansk med dem. Ganske smart. Jeg fikk også endelig levert inn introduksjonsoppgaven i latinamerikastudier i går, så nå er jeg endelig i gang med studiene på ordentlig. Det er mer arbeid enn jeg hadde trodd, men det gjør ingenting. Så lenge jeg er her nede tror jeg omtrent jeg skal orke det meste. Det eneste problemet er at det til tider er så varmt at hodet faktisk ikke fungerer. 40 grader er ikke akkurat behagelig, men jeg skal ikke klage. Så lenge jeg slipper snø og kulde nå, så er jeg fornøyd. Må bare bli vant til å være konstant klam... Har i allefall fått litt skille og noen fregner på nesen, og det er jo deilig.

Jeg lover flere bilder i bloggen etterhvert, men det er litt stress å drasse rundt på det svære kameraet hele tiden. Det er mye kriminalitet her, og dermed ikke så lurt å flashe verdisaker over en lav sko...

Håper alt er bra hjemme, savner dere jo litt, da.

Cuba Libre.

Etter en behagelig natt på Fiesta Inn i Mexico City der skjønnhetssøvnen stadig ble avbrutt av den øredøvende lyden av fly som tok av og landet, gikk ferden tilbake til flyplassen og inn på flyet til Havana, Cuba. Mexico City er ENORM! De første 15 minuttene av flyturen hadde vi kun utsikt over by, by og by. Tok aldri slutt! 25 millioner mennesker tar MYE plass!

Etter drøye to timer kunne vi skue utover et helt nytt landskap. Endelig på Cuba! Viva la revolución! Castroland, Karibien, øya verden glemte. Uten noe sted å bo var det naturlig å oppsøke et turistinfosenter allerede på flyplassen. Der fikk vi adresse til et Casa Particular midt i sentrum av Havana. For de som ikke vet hva Casa Particular er: På Cuba er alle hoteller drevet av staten, og er derfor strengt kontrollert og veldig overpriset. Det finnes få hosteller, men et alternativ til dette er da Casa Particular, der man leier et rom i huset til lokale innbyggere i Cuba. Disse Casas er også kontrollert av staten, men er et utrolig godt tilbud til turister som oss som reiser på et litt annet budsjett. Vi endte opp i et Casa midt i sentrum av Havana, litt unna selve gamlebyen der alle de kjente attraksjonene og bygningene er. Alt var i omtrent gangavstand, og det var litt roligere her enn i den mest turisttunge delen av byen. Vi bodde der hele uken, og prisen ble på svimlende 100 kr natten. Det er jo levelig. Etter at vi var kommet frem første dagen, ble vi sittende å prate med eieren av Casaet (Nuria heter hun) der vi spiste middag første kvelden. Hun fablet i vei på spansk om tips og triks man bør ha med seg som turist i Havana, vi nikket og smilte og prøvde så godt vi kunne å få med oss det viktiste.

Det virker som om alle cubanere har en venn på sigarfabrikken, også Nuria, så vi fikk kjøpt oss hver vår eske med flotte sigarer. Standard, men ganske morsom suvernir. Spent på om jeg får dem med meg hele veien hjem til Norge.

Vi tilbrakte et par dager på stranden, og jeg må innrømme at det var nokså herlig å kaste seg uti det Karibiske hav etter det som kan tyde på å være den kaldeste vinteren i Norge på svært lenge.

Selv om det er Bucanero som er nasjonalølen på Cuba, ble det mest Corona...

Dog noe overpriset mat og øl, var det herlig å kjenne litt på turisttilværelsen nå.

Malecón er et fantastisk motiv, og første dagen vi var i Havana var det ganske høy sjø og mye vind. Jeg tok noen bilder, da..

Bølgene slår opp mot Malecón...

..og sprayer ned de utslitte gamle Cadillacene fra 60-tallet... 

...og de nedslitte husene som er malt i muntre farger for å skjule hvor slitne og ødelagte de er...

Det har gått litt mer penger enn forventet på Cuba. De operer med to priser og to valutaer. Den lokale valutaen har ikke engang noen verdi man kan forholde seg til når man skal veksle, Cubanerne er de eneste som bruker denne valutaen. Den de vil at turistene skal bruke heter CUC(cubanske konverterbare pesos), men er egentlig omtrent akkurat det samme som amerikanske dollar (1:0,9). Det finnes ingen priser noen steder, og ALT kan prutes. Hadde jeg vært litt stivere i spansk, skulle jeg vært mye flinkere til det. Da hadde nok ikke pengene fløyet i samme grad. Poenget er at det meste er rimelig uansett, så man glemmer seg litt. Forøvrig prøver ALLE du møter å få deg til å kjøpe noe, hilse på venner eller folk i familien deres som driver en business de mener du har bruk for som turist (eks spanskkurs, salsakurs, osv) og spandere ting på dem.

Dette bildet måtte jeg betale for å få ta. 1 CUC, kostet det, for å forevige en kultur som altså i dette tilfellet er oppstilt... Jaja, det SER i allefall koselig ut.

Apropos å utnytte turister: Onsdag kveld ble vi rundtlurt av salsalæreren Ricardo som mente han skulle lære oss å danse salsa på en nattklubb to kvartaler unna. Vi skulle få gratis undervisning hvis vi bare kjøpte en mojito til ham da vi kom frem. På veien dit måtte vi først innom en kompis av ham, hvor vi ble tilbudt å kjøpe sigarer og ta en kaffe med dem. Da vi sa nei takk til det, ble denne kompisen(og bikkja hans..) med oss videre. På veien lærte Ricardo meg det mest banale innen trinn i salsa (typisk en-to-tre) midt på gaten, og da mente han vi var klare for å dra ut å danse. Klubben han snakket om var ikke to, men 15 kvartaler unna, og det var ingen klubb, men en forlatt og sliten bar uten noen andre tilstede enn eieren og to andre cubanske damer. Plutselig hadde vi endt opp med å kjøpe mojito til både salsalæreren og kompisen hans, og da kom nok en gang tilbudene om å kjøpe sigarer. Salsabandet som skulle komme "var plutselig blitt syke", så da satt vi der helt alene, med en gjeng med utspekulerte Cubanere, etellerannet sted i Havana. Akkurat da var jeg ganske glad jeg ikke var alene, for det begynte å bli ganske ubehagelig. Vi sa vi hadde noen vi skulle møte og klarte å si nei til å kjøpe sigg og flere drinker til dem. Alt dette foregikk mens en av Havanas sikkerhetsvakter stod omtrent rett utenfor døren. Det var i og for seg en grei opplevelse å ha fått med seg. Vi kom begge helskinnet fra det, bare noen pesos fattigere, og det er i det minste bedre enn å bli ranet brutalt i en bakgate.

 

Torget i Pinar del Rio

En av svært mange propagandaminner over helter og revolusjonsforkjempere.

Uken i Havana har vært full av opplevelser, men jeg har lært at det nok kan være lurt å reise med noen man kjenner litt bedre. Det blir mye stillheter og litt småkleint til tider, når aldersforskjellen er såpass stor, blir kanskje interessene litt sprikende. Siste dagen tok vi en guidet busstur til en annen provins av Cuba, Pinar del Rio, som er veldige fruktbare landområder hvor de dyrker alt fra tobakk til bananer. Kult å ha sett, og greit å hive seg på en organisert tur når man har gått litt opp for ting å finne på sammen i Havana.

Vi har heldigvis møtt noen andre reisende, og drukket ganske mange mojitos med dem. Siste to kveldene ble vi hengende sammen med to amerikanske brødre fra California. Jeg må innrømme at det var litt deilig å snakke engelsk med noen som har det som morsmål, og ikke bare kan si "Taxi?" og "Cigar", og kanskje telle til fem. Hvis det blir en ny tur til Cuba noen gang, håper jeg at spansken min er bedre. Det har blitt mye gestikulering og blanding av spansk, norsk og litt engelske gloser, men det er utrolig hvor mye man kan forstå hverandre likevel. Ingen snakker ordentlig engelsk, men jeg har faktisk blitt overrasket over min egen evne til å forstå spansk. Entiendo mucho mas que yo hablo(jeg forstår mye mer enn jeg snakker(?)), og jeg lærer stadig flere ord jeg kan bruke til å forme setninger. Problemet er bare at jeg ikke kan bøye noe som helst, og det er jo disse spansktalende folkene veldig opptatt av.

Anm: Cuba var en fantastisk spennende opplevelse og jeg ville ikke unnvært det for noe i hele verden. Men jeg har, etter mange måneder med Latinamerikansk historie innabords, og ganske mye bedre spanskkunnskapet, funnet ut at hvis jeg skal tilbake dit noen gang, vil det vært viktigere for meg å lære det ekte Cuba å kjenne. Turisttilværelsen blir så kunstig, når man vet hvor fattig og urettferdig behandlet den cubanske befolkningen er. 

Nå er jeg endelig fremme i Léon, og skolen begynner på mandag. Forhåpentligvis vil læringskurven bli kjempebratt. I følge de lærerne jeg har snakket med, er det ingen fare. Alle lærer visst masse spansk i løpet av den tiden vi er her. Selve stedet jeg bor er kjempefint. Jeg deler rom med en jente som heter Trine, som virker veldig hyggelig. Ellers har jeg ikke fått så mange andre inntrykk av stedet. Det er veldig mørkt om natten, og vi kom frem klokken elleve på kvelden. Men en ting er det ikke tvil om, det er helt sykt varmt her. Jeg får ikke sove. MEN: Lykke og enda mer lykke: Det er TRÅDLØST internett på rommene! Det betyr at jeg faktisk skal klare å oppdatere litt jevnlig. I morgen skal jeg skrive den berømte forstudiumsoppgaven som skal leveres inn på mandag... Nok en gang har jeg utsatt til siste sekund, men jeg har masse tid i morgen, og det er flere som gjør det samme som meg. Nå er det natta! Håper alt er bra hjemme!
xxx

Cuba, hittil.

Cuba er et land uten kontakt med verden. Etter to dager her merker jeg at mitt behov for internett osv er større enn jeg trodde. Jeg har begrenset med tid til å skrive, og lover å fortelle mer når jeg kommer til Nica. Facebook fungerer heller ikke veldig bra på Cuba, så jeg frå ikke lagt ut link til bloggen. Håper kanskje noen kan gjøre det for meg? Utrolig hyggelig at så mange leser, makes me feel all warm and fuzzy inside. Det er faktisk godt å vite at man han folk som dere hjemme, og jeg ville reist hit med SAMTLIGE av dere!! For å si det på en pen måte så er ikke akkurat reisefølget optimalt...

Kort fortalt: Cuba er fett, og sprøtt! Det blir bare Havana disse fem dagene, er litt langt å reise videre når vi har såpass kort tid her. Men en ting er sikkert: hit skal jeg tilbake! Noen som er med?! Jeg har tatt masse bilder som vil komme snart. Søndag er dagen! Få av bildene er av meg, er mest scenery jeg har tatt bilde av; JEG er jo ikke noe spennende uansett. Bleikfeit nordmann foran kjente Cubanske steder... Jeg satser heller på komposisjon og estetikk...

Nå går snart internettkortet mitt ut (brukte over et kvarter på å forstå at facebook ikke funker her).

Frem tid søndag: ta vare paa dere selv, så skal jeg prøve å gjøre det samme. Rom er medisin for alle typer pinlige stillheter!!

xx kjaerleik!