Velkommen til del to av "Hvor mye spansk kan Kristin nå?". Svaret er: IKKE NOK! Spanskfrustrasjon er ordet. Dette begynner å bli flaut. Nå har jeg bodd snart en måned i et land der ikke en kjeft snakker noe annet språk enn spansk. Dette er det jeg kan:
Jeg kan nå bøye verb (regelmessige og uregelmessige) i presens (ganske frustrerende hvis jeg skal prøve å fortelle om noe som skjedde i fortid, og det vil man jo gjerne rett som det er; "i går bader jeg masse", jah.). Jeg kan bruke artikler og pronomen sånn ca riktig hvis jeg SKRIVER, men når jeg skal prøve å snakke er det litt så som så. Heldigvis kan jeg mange flere gloser enn da jeg dro, men det er absolutt ikke nok. Jeg kan uten vanskeligheter bestille mat og drikke, samt handle på egenhånd i butikker og forstå hvor mye ting koster. I tillegg vil jeg si at jeg begynner å få ganske god forståelse av språket - jeg forstår veldig mye av samtaler på spansk, og spesielt når vedkommende gidder å snakke LITT langsomt. Heldigvis er folk litt mer laidback her enn i Spania, og har naturlig et litt langsommere tempo på pratingen sin.
Alt dette er sikkert vel og bra, og jeg merker jo at læringskurven er bratt, men jeg har så lyst til å kunne føre ordentlige samtaler! Det lengste jeg klarer å kommunisere uten å stotre er å si at jeg studerer og bor i León og at jeg snakker bittelitt spansk, men at jeg forstår mye. Jeg kan si hva jeg heter og hvor gammel jeg er, samt spørre andre om det samme. I tillegg kan jeg si om jeg liker noe eller ikke, og sånn halvveis gi en semibra veibeskrivelse, og der stopper det. Det er en vits! Lærerne her oppfordrer oss til å komme oss ut og prate med de lokale, men samtidig ber de oss om ikke å dra ut alene, og helst flere sammen, da det ikke er supertrygt å gå alene på gaten om kvelden. Da ender det fort med at vi blir flertall av nordmenn, og da går jo samtalene automatisk på norsk.. Det som også gjør det vanskeligere å dra ut for å møte lokale, er at det i den svære gjengen med Kulturstudierstudenter er så sabla mange trivelige folk at det er vanskelig å ikke henge med dem mesteparten av tiden. Når man i tillegg har ødelagt det beste grunnlaget for å snakke spansk ved å tro at Nica-chicos nøyer seg med å være spansktalende kompiser (når de ender opp med å ringe tjue ganger om dagen og ønsker seg å bli kjærester), sitter man fint i det.
Jeg har derfor i dag meldt meg fullstendig ut av Kulturstudierverdenen og satt meg på en veldig trivelig café i sentrum av León som heter Café Rosita. Her har jeg nå sittet i 7 timer. Riktignok har jeg alternert mellom Facebook, mail og grammatikk, men det har vært fantastisk. Jeg har lært meg to former av fortid og gjort massevis av øvingsoppgaver. Det føles godt å være litt ovenpå og å kjenne seg som en flittig student. Når jeg i tillegg har kunnet drikke kaffe som ikke er av pulver- eller kokevariant, vil jeg si at dette har vært en strålende dag.
I dag gikk turen til León Viejo, eller gamle León. Byen ble opprinnelig bygget i nærheten av Lago Managua på begynnelsen av 1500-tallet. Mange uenigheter og groteske handlinger nybyggere imellom og spesielt mot indianere førte til at man trodde byen var forbannet. Den lå bare her i snaue 90 år, før den ble flyttet til dagens beliggenhet. Hele byen ble rammet av et voldsomt vulkanutbrudd rett etter av den ble flyttet, og dette ble sett på som straffen som bekreftet at byen var forbannet. Symbolikken er viktig her, og hvert år fraktes en statue av Jomfru Maria fra nye León og opp til vulkanen for å be om at et liknende utbrudd ikke skjer igjen
Dette er forøvrig verdens merkeligste frukt. Den vokser rett ut fra grenene på treet og ser ganske fet ut. Indianernes multipurpose-frukt, visstnok med massevis av vitaminer.
Olof og Carlos krangler om hvem som eier vulkanen.
