Derechas de las mujeres?

Ok. Jeg bor i et land som provoserer meg. Veldig. Det er lenge siden jeg har vært så sinna. I et land der det er machisme som styrer, og kvinner ikke er verdt en dritt. Virkelig.

Jeg har nettopp vært på en forelesning med en nicaraguansk gynekolog. Hun snakket om kvinnehelse i dette landet, og Gud hjelpe meg for noen rystende tall og fakta. Jeg skal ikke en gang forsøke å gjengi alt. Men kort fortalt er det slik at 3/4 av de fattige i dette landet er kvinner. 92% oppgir at de er husmødre, men sannheten er at de står for over 70% av familiens inntekt. Mannen er sjefen, men i realiteten er det kvinnene som driver husholdningen. Få kvinner oppgir at de blir mishandlet hjemme, men på direkte sprøsmål om slag og vold, svarer opptil 53% at det foregår i hjemmet, det er jo bare "en del av det å være gift". De siste årene har til og med forekomsten av vold i hjemmet økt betydelig. I et land som er så godt som et diktatur, og vold er hverdagskost, er det klart at vold i hjemmet også øker. I dette landet er en ung jentes verste fiende hennes egen far eller stefar.

Abort er forbudt i Nicaragua. Frem til 2006 var det tillatt med terapeutisk abort, men nå er ikke engang det lov. For at Daniel Ortega skulle få støtte fra den katolske kirken ved det siste valget, valgte han likesågodt å fjerne tillatelsen til terapeutisk abort, hvilket går i mot så mange menneskerettigheter og andre lover i dette landet at det ikke en gang finnes tall på det. Ikke tillatelse til terapeutisk abort betyr at selv om det er fare for kvinnens liv i forbindelse med graviditet eller fødsel, er det ikke lov til å utføre abort. I 2007 ble det innført enda strengere straff for de leger som likevel valgte å gjøre det. Det finnes utallige historier som i kveld har rystet hele forsamlingen av norske studenter. Den drøyeste er om lille Rosa på 9 år som ble voldtatt av sin stefar og ble gravid. Hun fikk til slutt abort ved en privat klinikk, men den oppstandelsen og de meningene som ble ytret i forbindelse med denne konflikten har jeg aldri hørt maken til. Historien, som i utgangspunktet er så trist at jeg begynte å grine der jeg satt, ender dessverre heller ikke bra. Noen måneder senere ble hun voldtatt igjen, og ble gravid. Denne gangen fikk hun ikke abort, og måtte bære frem barnet. Familien ble brutt opp fordi moren til Rosa heller trodde på stefaren enn på datteren sin, og Rosa bor nå i Managua mens foreldrene hennes bor i Costa Rica. Hun er 16 år og har et barn på 6. Stefaren hennes ble aldri anmeldt. Kvinnebevegelsen som hjalp Rosa første gangen er under strengt oppsyn av regjeringen fremdeles, selv om dette skjedde for syv år siden, og de menneskene som støttet aborten ble forvist fra kirken.

Terminering av ektopiske svangerskap er heller ikke lov. Kun når egglederen rupturerer, kan man få medisinsk hjelp. Jeg har i kveld fått høre historien om en jente som hadde vært på tre klinikker og bedt om hjelp til å avslutte et slikt svangerskap. Hun fikk beskjed om å vente til egglederen sprakk. Det gjorde den, og hun døde.

En kvinne med brokk ble nektet behandling fordi det kunne skade fosteret. Da det endelig ble bestemt at hun kunne opereres (fordi det var trygt for barnet), hadde det gått nekrose i tarmen, og hun døde av sepsis.

En kvinne på 26 år som ligger på sykehuset i León nå, med en sønn på 10, er gravid i 9. uke og har kreft med metastaser. Hun får ikke behandling for sin cancer fordi det kan skade barnet hennes. Legen hennes hadde sagt noe slikt som "du skal jo dø uansett, derfor kan vi ikke gi deg behandling som kan skade barnet ditt".

Hva skjer med verden? Jeg bor i et land der det blir sett på som normalt å slå kvinner. Et land der livet til en celleklump er viktigere enn livet til en ung og levende kvinne, der man er villig til å sette livet til en ni år gammel jente på spill til fordel for et barn som mest sannsynlig ikke overlever svangerskapet uansett. Jeg bor i et land der kvinner putter antacida inn i vagina, for å åpne livmorhalsen og fremprovosere en blødning slik at de kan søke legehjelp og forhåpentlig få utført en abort ("siden den har begynt likevel.."). I dette landet forekommer det også av legen som undersøker disse jentene ender opp med å anmelde henne for brudd på abortloven.

Jeg er så sint. Rasende. Hva slags urettferdighet er dette, i et land som prøver å fremstå som et land i en global og moderne kontekst? Et land der presidenten selv har blitt anklaget for å ha voldtatt sin stedatter, ikke konfronteres eller dømmes for det, og heller klarer å sende fornærmede i eksil til Panama i ti år. Den samme presidenten går også ut i offentlig presse og kaller representanter for land som har støttet helse i Nicaragua med 10 millioner dollar årlig i 20 år, for lesbisk og abortsupporter. Dette er ikke greit.

Som norsk kvinne vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette, annet enn å forsøke å la et kokende hode hvile etter i det minste å ha formidlet en brøkdel av dette videre. I lys av kvinnedagen som var, blir man jo rødstrømpe av mye mindre enn dette! Hjælp. Og fy faen. Unnskyld språket.

En vulkan for historiebøkene.

San Cristobal er Nicaraguas høyeste vulkan, og det er også den mest aktive. Det er i hovedsak to vulkaner man overvåker nøye i dette landet, og det er denne og den forrige jeg satte mine ben på - Cerro Negro. Vi var en gruppe på 15 studenter, en lærer og fire lokale guider. Klokken var halv fire om morgenen da alarmen på telefonen ringte, og trøtt som en strømpe klarte jeg å hive i meg noe som liknet på frokost og å pakke sekken før jeg måtte hive meg ut i minibussen som stod utenfor og ventet. Jeg sovnet øyeblikkelig i bussen og våknet brått av at vi ikke lenger var på asfaltert motorvei, men støvete, humpete og hullete landevei. Det var fremdeles mørkt, og det tror jeg var bra. Makan til humping skal du lete lenge etter - enda godt jeg hadde på treningsBH. Da veien begynte å nærme seg ufremkommelig måtte fem av turgåerne ut og bytte bil, og ved flere anledninger måtte samtlige ut for å gjøre bilen lettere. Ganske spesielt for første gang å få med seg soloppgangen i det landet man bor i, og dette mens man står utendørs og ser bilen som skal frakte deg til vulkantur sitte fast på en støvete landevei.

Vel fremme på "parkeringsplassen" hadde solen rukket å stå opp og klokken var såvidt seks om morgenen. Vi kunne endelig begynne å gå. Temperaturen kunne minne om en norsk sommerdag, og solen var ennå ikke sterk - med andre ord nokså gode forhold for tur. Turen begynte i skogen, den tørre subtropiske skogen med støv overalt og greiner, blader og fare for slanger. Det gikk bra. Etter en halvtimes tid kunne vi få vårt første ordentlige øye på vulkanen vi skulle bestige.

Majestestisk, voldsom og tilsynelatende umulig høy. Åtte timer til hjemreise, dette kunne bli tøft. Etter omtrent en time til gjennom skogen, kom vi ut på det som av guiden ble omtalt som "La Tortura" - der solen steker og det ikke lenger er trær som beskyttelse. Det er heller ikke langt nok opp i fjellsiden til at vinden har begynt å virke avkjølende. I tillegg er det her stien forsvinner til fordel for steiner,tuer og kvister, og underlaget forandrer seg fra skogsbunn til vulkangrus. Fotfestet endrer seg betydelig, men dette er ingenting sammenliknet med hva som venter. Da vi hadde lagt "La Tortura" bak oss, begynte den ordentlige stigningen. Vi fulgte krøtterstier og forsøkte å fotefølge guiden som spratt lett som en fjellgeit oppover den bratte fjellsiden. Mer løs stein, mer dårlig fotfeste og en stigning som vi grovt beregnet til på de meste å være opp mot 40-45%.

Da klokken var åtte, og vi kunne skryte av å ha tilbakelagt omtrent halvparten av høydemeterne, kunne vi skue utover en fantastisk natur, med skogkledde åser, og alle vulkanene på rad og rekke sydover, og spenningen ved å skulle få enda bedre utsikt om et par timer gav oss ny giv til å fortsette turen.

På videre vandring oppover gikk vi forbi det som var igjen av en en gang så flott furuskog. Disse trærne får nå i seg litt for mye svovel til å kunne overleve, og det er bare stammene igjen.

Da vi begynte å nærme oss den siste og tøffeste delen av turen, forandret underlaget seg igjen. Tidligere hadde vi i det minste kunnet finne en antydning til fotfeste. Nå var det kune løsgrus som gjaldt - i større eller mindre størrelse. Og blant grusen vokste det opp en aldri så liten kaktusskog.
Kaktuser med svært spisse pigger. Det er alltid spennende å skulle klatre opp en grushaug når det å skli ned igjen ikke bare kommer til å gjøre vondt, men sykt vondt. Her var også stgningen den bratteste. Men du verden, som det var verdt det!

Etter femten minutter med klamrete klatrning på vulkangrus, kunne vi endelig lukte svovel, og plutselig var vi på toppen. Svovelstanken var voldsom og det røk så mye at det ikke var mulig å se helt rundt det enorme krateret.

Lykkelige og litt slitne kunne vi nyte matpakke og vann med en utsikt jeg aldri har sett maken til! Det eneste som manglet var Kvikklunsjen og appelsinen. Vulkanen er over 5000 år gammel (ung hvis beregnet i forhold til geologisk alder), og det er ingen som ved hvor dypt krateret er. Det er noe med at risikoen ved å sjekke er litt vel stor. Ganske sprøtt å tenke på at det som kommer opp av gass fra denne vulkanen kommer helt inne fra jordens indre. Flavio - hovedguiden vår - har vært på San Cristobal over 150 ganger og kjenner den som sin egen bukselomme. Han sier at hver gang han er der oppe, ligger det nye steiner på toppen som ikke var der sist. Det er altså slik at vulkanen kaster steiner oppover i blant. Ganske sprøtt.

Veien ned var et helvete. Rett og slett. Dårlig fotfeste oppover kan man leve med, dårlig fotfeste nedover er mye, mye verre. Jeg skle og trynte fire ganger, og sitter igjen med en blå albue og en blå skinke, men ellers gikk det fint. Gode guider og det at vi tok oss god tid gjorde at alle kom seg mer eller mindre helskinnet ned. Da vi endelig la La Tortura bak oss og kom inn i skogen på ordenlig sti, merket jeg hvor sliten jeg var i føttene. Og knærne. Og lårene. Slitne ledd gjør jo at man blir enda mer ustabil, og jeg er sikker på at måten jeg avlastet beina på den siste tiden var riv ruskende galt. Jeg ville bare hjem. Støv, hoste, svette og vondt overalt preget den siste timen, og jeg har aldri vært så glad for å kunne sette meg inn i en minibuss som skulle ta oss hjem igjen. Skitten som aldri før, svett og tørst. Men ferdig.

Det er noe med det å bestige fjell. Man har på en måte seiret. Man har slitt, svettet, pustet og pest, og selv om mange av musklene dine ville gi seg lenge før du var fremme, ville viljestyrken noe helt annet. Vi var en stolt gjeng på vei hjem i går. Stolte men slitne. Det ble en ganske rolig kveld. Jeg la meg ti i går kveld og sov til tolv i dag. Men nå føler jeg meg i allefall uthvilt, for ikke å snakke om en vulkan rikere, og ganske så sprek. Sånn i forhold til form, er det jo godt å innse at det ikke er kondisen det skal stå på. Det var ned som var stress, ikke opp.

En liten utflukt.

I dag gikk turen til León Viejo, eller gamle León. Byen ble opprinnelig bygget i nærheten av Lago Managua på begynnelsen av 1500-tallet. Mange uenigheter og groteske handlinger nybyggere imellom og spesielt mot indianere førte til at man trodde byen var forbannet. Den lå bare her i snaue 90 år, før den ble flyttet til dagens beliggenhet. Hele byen ble rammet av et voldsomt vulkanutbrudd rett etter av den ble flyttet, og dette ble sett på som straffen som bekreftet at byen var forbannet. Symbolikken er viktig her, og hvert år fraktes en statue av Jomfru Maria fra nye León og opp til vulkanen for å be om at et liknende utbrudd ikke skjer igjen
Dette er forøvrig verdens merkeligste frukt. Den vokser rett ut fra grenene på treet og ser ganske fet ut. Indianernes multipurpose-frukt, visstnok med massevis av vitaminer.Olof og Carlos krangler om hvem som eier vulkanen.
I dag syntes jeg det var viktigere å ta bilder av folk, Lago Managua og vulkanene som ligger i innsjøen, enn å skrive masse. Er sikkert masse å fortelle om gamle León, men jeg anser ikke meg selv som historielærer.. Etter besøket i ruinene tok vi en cola- og chipspause ved vannkanten av innsjøen før vi dro tilbake til León. Lav ettermiddagssol, brune mennesker og vakker utsikt la grunnlaget for litt ålreite bilder.