This is Pediatrics..

Continuing the countdown. Ten weeks into this now, so I decided to write this blog post in English. It kind of messes up my blog structure a bit - but it would be stupid not to try. Hopefully it shows that I learned something being here...

This weekend will be the last "golden weekend" of our stay here, and I will of course be posting the regular weekend review and pictures from tomorrow's football game and Halloween party. But first, I thought I'd share some of my thoughts from the last week. I was way too miserable last week, and I don't want to give the impression that this is how I'm feeling all the time. Most of the time, things are still good. I'm tired as hell, but anything else would be strange. Kudos to everyone who actually goes to med.school in the US. Just a heads up: This is not normal:

Sunrise in Longbeach. Been up for 2 hours already...

Setting a new world record in yawning...

The final three weeks of our rotation (and stay here!) is at Miller Children's Hospital in Long Beach, which is a lot farther away from our house. That means even earlier mornings and later nights than on OB/GYN. The patient load is smaller at this hospital, so we're not super busy all the time. Still, we're at the hospital for 12-14 hours every day (plus the 45 minute drive each way), so there's not much left of the day when you get home at night. The time for studying is non-existent if you're not able to spend the down time at the hospital doing it. I'm not very good at that. I don't have a good feeling about these upcomping exams, but it just has to work out... Failing is not an option.

This week we've been on the admitting team, meaning that we go down to the Emergency Department when patients come in, do our H&P's and write the notes. They have electronic patient charts in this hospital, so it's more similar to what we're used to from home. Still, the system is so different in ways of writing the notes and presenting the patients to our seniors. It's very strict, very formal, and it needs to be done in a specific manner every time. It doesn't make it a whole lot easier when every senior wants everything in a different way, but I think we're starting to get the hang of it now. It just seems like every time that happens here, we switch to a different system or team, and everything has to be learned all over again. It's a good thing that the people on our team are kind and understanding... The lost Norwegians trying their best...

Would you let this doctor examine your kid..?

Four weeks into the Peds rotation, I've definitely figured out that this is not on the list of things I want to go into in the future. I was afraid I wouldn't do well with the kids, causing me not to like this rotation. That didn't turn out to be the problem. The kids are adorable most of the time. I don't have any issues with diapers or crying or the kids not liking me. My biggest issue with Peds is that it's too big of a field. It's too much. It's infections, chronic diseases, injuries, genetic disorders, trauma, fractures, developmental delay, mental retardation, puberty, drugs, sexually transmitted diseases, eating disorders, abuse, pshychiatric issues.... Every time a kid comes in with unspecific symptoms, the list of what could be causing the problem is endless. Even when the case is pretty obvious, you still have to consider additional problems from all other systems. Kids get everything that grown ups get and more. They're just placed into one big pile because they're under 18. It's the only thing they have in common. On top of that, you usually need the parents to tell you about the actual problem, because most of the time the kids are too young, too shy or too embarrassed to give you a good history themselves. Sometimes the parents can actually be the biggest issue of it all. I've met a few parents that are challenging to say the least. To be a good pediatrician you have to be good at EVERYTHING, and if you're not, you have to be extremely good at looking things up. Quickly. You also have to be really good at referring your patiens to other specialists who can take care of the problem for each organ system involved. Peds is too big for me. I admit it, I don't have the patience or the persitence... I would much rather be one of those specialists, that being either a surgeon, neurologist or gynecologist. I ran into one of our OB residents in the hallway at the hospital. Our brief encounter says it all: Dr. E: "How's it going?". Me: "Good. Peds now..". Dr. E "I know. I'm sorry...". Glad we got that sorted out.

I doodled to hide the OSCE EXAM reminder in my calendar... HAPPY HALLOWEEN!

Now it's bed time. I'm almost falling asleep in front of my computer... Tomorrow will be a good day!

Nine down, three to go.

Karine dro meg med på cupcake-stedet vi har hørt om fra ALLE siden vi kom hit: Sprinkles. Red Velvet Cupcake var ganske stas.

Stadig flere uker fullført og ting man er ferdig med. Vi hadde vår siste dag på klinikk i Santa Ana på torsdag, og det var deilig å kunne stryke fra listen. Jeg er utrolig glad jeg ikke skal tilbake dit. Motivasjonen for å gjøre et godt inntrykk har ikke akkurat vært den beste denne uken. Min dårlige mandagsfølelse slapp liksom ikke helt taket, så mesteparten av uken har gått forbi i sneglefart. Du vet du er lei av det du gjør når du bruker ekstra lang tid på å tisse eller fylle opp vannflasken hver gang du ser at sykepleieren er i ferd med å skrive opp et nytt pasientnavn på tavlen... Jeg skjemmes. Heldigvis fikk jeg ålreite tilbakemeldinger fra legene likevel, så noe riktig har man da gjort. Denne uken fikk vi også beskjed om at vi stod på eksamen i GYN. Riktignok var karakteren helt middels, men den skriftlige tilbakemeldingen bar preg av at de legene vi har hatt med å gjøre, faktisk synes vi har gjort en god innsats. Det får man være fornøyd med.

Uken som begynte dårlig, klarte ikke helt å hente seg inn før i dag. Dette har rett og slett vært en skikkelig møkkauke. Har brukt litt av helgen på å finne ut av hva som egentlig er galt. Er fremdeles ikke helt sikker på hvorfor alt skal være så vrient nå. Jeg tror søvnmangel er en stor bidragsyter, kombinert med den evig dårlige samvittigheten for ikke å få lest nok, trent nok og spist sunt nok. Bruker veldig mye tid og krefter på å føle meg utilstrekkelig her borte, og det er jo fryktelig dumt, for ikke å snakke om unødvendig. Jobber veldig med meg selv nå, og kjenner at hjemlengselen er vanskelig å holde tilbake. Da er Karine god å ha. Når jeg bare vil sitte inne og sove eller bruke tid på tull, får hun meg med ut i solen. En uvurderlig egenskap (blant mange andre)! I dag, for eksempel, ble det dagstur til LA igjen, denne gangen for å kunne krysse av Hollywood Boulevard og Beverly Hills i boken. Check! Relativt oppskrytt hele greia, men kult å ha sett, for ikke å snakke om utrolig deilig å komme seg ut og se noe annet enn sykehuset og den slitne leiligheten vår. Jeg er vanvittig glad for at jeg bor her med noen som drar meg med på ting når jeg ikke hadde giddet eller orket selv. De siste dagene har det vært mer stress- og bekymring enn smil i ansiktet mitt, men i dag har jeg smilt mye. Det skal man ikke kimse av. Man skal helst smile hver dag.

Obligatorisk Walk of Fame-bilde. Jeg valgte Marilyn :)

Jeg har bestemt meg for at neste uke skal bli bedre. Vi skal på fotballkamp mellom UCLA og Berkeley neste lørdag, samt på Halloween-fest. Med andre ord MÅ neste uke bli bedre. Likevel må jeg innrømme at jeg teller ned nå. Tre uker til eksamen er over og vi er på road trip, for ikke å snakke om fire uker til road trip er over og jeg er hjemme igjen. Milde måne, som jeg gleder meg!

Bad day.

Dette har vært tidenes ikke-dag.

Forrige uke var digg. Vi var på nyfødtavdelingen hver eneste dag, og den lengste dagen vi hadde var bare til 13.30. Haugevis av søte nyfødte og masse tid til lesing, trening og annen fritid. Jeg skjønner ikke hva jeg brukte den til, da. Jeg var i allefall bare trøtt og lei, og brukte stort sett ettermiddagene på tull. Riktignok fikk jeg løpt hele fire ganger forrige uke, men det er også det eneste jeg er fornøyd med. Det kan nesten virke som at når vi først fikk litt god tid, merket jeg hvor sliten jeg egentlig er. Da blir resultatet å sove lunch istedenfor å lese. Pediatri er et kjempefag, men det er ikke ett eneste ben i kroppen min som har lyst til å lese. Jeg vil ikke!

Fredag var vi på kino og så remake av Footloose. Ganske ræva film, men det var hyggelig å komme seg ut litt. Lørdag gikk med til Skype og annet, før vi dro til Newport Beach for å feste med Evelyn og vennene hennes. Gud. Hjelpe. Meg. Jeg har ikke drukket spesielt mye siden jeg kom hit, og feilberegnet fullstendig. Det VAR en morsom kveld, men søndagen var så absolutt ikke det. Kroppen min skjønte absolutt ingenting. Jeg har tydeligvis hatt godt av en detox mens jeg har vært her i Junaiten. Dette har man ikke godt av, nei. Dermed gikk hele min søndag med til å ligge i fosterstilling. Hjelper ikke akkurat å være klein når den du bor sammen med er box fresh klokken 8 om morgenen... Kan tro jeg var misunnelig... Vi skulle egentlig til Newport igjen for å teste ut cupcake-stedet "Sprinkles", men det eneste jeg var i stand til i går var å sitte på til In-n-Out for å kjøpe burger. Huff og huff.

La meg tidlig i går i håp om å la søndagen forsvinne inn i oblivion, men sov selvfølgelig dårlig. Våknet med sår hals i femtiden og halvslumret i en time mens jeg gruet meg til å stå opp. Ringene under øynene var på plass allerede før uken hadde begynt. Den ultimate blåmandag. Jeg merket med én gang at dette kom til å bli en nei-dag. Tilbake på klinikken i Santa Ana, og det fjollete opplegget med en million mennesker som skal se hver eneste pasient. Skrikende unger, tette neser, utslett, gebrokken spansk, følelsen av å være idiot igjen, for ikke å snakke om eksempler på foreldre fra helvete. På toppen av det hele har jeg hatt palpitasjoner og vært skjelven hele dagen, så dette har virkelig ikke vært min dag.

Det er på dager som dette jeg ikke bør høre på DeLillos. Derfor lar jeg være, biter tennene sammen og håper at morgendagen blir bedre.