¿Habla español? #2

Velkommen til del to av "Hvor mye spansk kan Kristin nå?". Svaret er: IKKE NOK! Spanskfrustrasjon er ordet. Dette begynner å bli flaut. Nå har jeg bodd snart en måned i et land der ikke en kjeft snakker noe annet språk enn spansk. Dette er det jeg kan:

Jeg kan nå bøye verb (regelmessige og uregelmessige) i presens (ganske frustrerende hvis jeg skal prøve å fortelle om noe som skjedde i fortid, og det vil man jo gjerne rett som det er; "i går bader jeg masse", jah.). Jeg kan bruke artikler og pronomen sånn ca riktig hvis jeg SKRIVER, men når jeg skal prøve å snakke er det litt så som så. Heldigvis kan jeg mange flere gloser enn da jeg dro, men det er absolutt ikke nok. Jeg kan uten vanskeligheter bestille mat og drikke, samt handle på egenhånd i butikker og forstå hvor mye ting koster. I tillegg vil jeg si at jeg begynner å få ganske god forståelse av språket - jeg forstår veldig mye av samtaler på spansk, og spesielt når vedkommende gidder å snakke LITT langsomt. Heldigvis er folk litt mer laidback her enn i Spania, og har naturlig et litt langsommere tempo på pratingen sin.

Alt dette er sikkert vel og bra, og jeg merker jo at læringskurven er bratt, men jeg har så lyst til å kunne føre ordentlige samtaler! Det lengste jeg klarer å kommunisere uten å stotre er å si at jeg studerer og bor i León og at jeg snakker bittelitt spansk, men at jeg forstår mye. Jeg kan si hva jeg heter og hvor gammel jeg er, samt spørre andre om det samme. I tillegg kan jeg si om jeg liker noe eller ikke, og sånn halvveis gi en semibra veibeskrivelse, og der stopper det. Det er en vits! Lærerne her oppfordrer oss til å komme oss ut og prate med de lokale, men samtidig ber de oss om ikke å dra ut alene, og helst flere sammen, da det ikke er supertrygt å gå alene på gaten om kvelden. Da ender det fort med at vi blir flertall av nordmenn, og da går jo samtalene automatisk på norsk.. Det som også gjør det vanskeligere å dra ut for å møte lokale, er at det i den svære gjengen med Kulturstudierstudenter er så sabla mange trivelige folk at det er vanskelig å ikke henge med dem mesteparten av tiden. Når man i tillegg har ødelagt det beste grunnlaget for å snakke spansk ved å tro at Nica-chicos nøyer seg med å være spansktalende kompiser (når de ender opp med å ringe tjue ganger om dagen og ønsker seg å bli kjærester), sitter man fint i det. Jeg har derfor i dag meldt meg fullstendig ut av Kulturstudierverdenen og satt meg på en veldig trivelig café i sentrum av León som heter Café Rosita. Her har jeg nå sittet i 7 timer. Riktignok har jeg alternert mellom Facebook, mail og grammatikk, men det har vært fantastisk. Jeg har lært meg to former av fortid og gjort massevis av øvingsoppgaver. Det føles godt å være litt ovenpå og å kjenne seg som en flittig student. Når jeg i tillegg har kunnet drikke kaffe som ikke er av pulver- eller kokevariant, vil jeg si at dette har vært en strålende dag.

Estas enferma?

Ok, nå har jeg opplevd det sykeste i mitt liv - eller i allefall topp tre. I går var jeg og en av studentene her som er sykepleier med på det offentlige sykehuset i León. Vi ble vist rundt av Rigo - sjefen for kulturstudier, som er utdannet lege og har hatt turnusen sin på dette sykehuset. Vi fikk se alle avdelingene, snakket med noen pasienter og sett hvordan ting fungerte. Konklusjon - fy fader så glad jeg er for at jeg er oppvokst i et land med bedre helsesystem enn dette. Det er helt vanvittig. Kakerlakker på rommene, leger som peller seg i nesen, møkkete ganger og rom, og altfor, altfor mange pasienter(og hele familien deres) på hvert rom.

Vi var og snakket med dekanen for Medisinsk fakultet her nede, og det ble avtalt at jeg kan få lov til å hospitere en dag eller to i uken. I første omgang blir det indremedisin, men Rigo kjenner sjefen for kirurgiavdelingen, så forhåpentligvis får jeg sett litt mer etterhvert. Jeg er sykt happy bare for å få muligheten!

På vei ut fra sykehuset stakk vi innom akuttmottaket, hvor vi ble stående å prate med to leger som egentlig var opptatt med å legge inn et kateter på en gammel mann. Det tok de seg en pause i for å snakke med oss. Vi pratet litt løst og fast, og jeg prøvde på stotrende spansk å svare på hvor langt jeg har kommet i studiet og hva jeg evt har lyst til å drive med videre. Plutselig kommer det inn en mann som har trynt på motorsykkel, med blod over hele seg og et kutt i bakhodet. Den ene legen ser på meg og spør "Quieres suturar?" Og jeg - på besøk på sykehuset i kjole og flipflops - får lov til å sy denne mannen i bakhodet!

For noen forhold. Bordet til sterilt utstyr ble brukt til å ta imot kondensvann fra airconditionen. Da vi skulle hjelpe denne mannen, veltet bare legen bordet over i hjørnet så vannet rant av, og trillet det bort til sengen. Sterile hansker på - men han fortsetter å ta på ting rundt seg. Plutselig får jeg hjerneteppe om suturteknikk, men det går fort over. Her er det ingen hastverk. Jeg får sy med den tykkeste nålen jeg har sett (i følge Rigo er det et problem her nede.. Det skal mye til for å få tak i en tynn nål - selv hvis man har kutt i ansiktet. Note to self; ikke kutte seg i fjeset her nede..). To sting ble det. Og jeg har aldri vært mer gira enn da jeg kom hjem fra sykehuset i går kveld. Ok, så har jeg pause fra studiene, men dæven så moro dette var. Godt å vite at dette frisemesteret kan hjelpe meg til å innse hvor mye jeg liker meg på medisin :)

Surfin' tsunamis.

Dette har vært litt av en helg, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne. I tillegg har jeg på følelsen av at dette ikke blir det beste innlegget rent språklig. Samma det, så lenge jeg får fortalt litt av hva som skjer om dagen..

Det begynte med en aldri så liten salsakveld på torsdag. Trine og jeg - som har bestemt oss for at vi ikke har tid til å gå på salsakurs ennå - var nødt til å drikke oss til mot for å tørre å danse. Litt for mye rom førte til at da vi var klare for dansegulvet, var stedet stengt og vi ble nødt til å flytte oss videre til CamaLeón, hvor det gikk i mer øl, og desprate forsøk på å vifte vekk innpåslitne Nicastalkers. Skillet mellom kompis og kjæreste her nede har de ikke skjønt. De har heller ikke forstått at om man ringer en dame 20 ganger hver dag og hun ikke svarer EN ENESTE GANG på to uker - så er hun ikke interessert! Nå har jeg mistet Nicatelefonen min på stranden, og kan ikke ta den uansett. Kanskje det er like greit. Til slutt kom vi oss alle trygt, dog litt sjanglete, hjem til et sedelig tidspunkt. Det var tross alt klart for strandfest på skolen på fredag..

På strandfesten gikk det i pils, volleyball, livemusikk og grillmat - for ikke å snakke om en FANTASTISK solnedgang! Det er egentlig lite spesifikt å si om den, så jeg velger å fortelle i bilder.Her er Marta i fullt svev over sanden med solnedgangen i ryggen...Fay Erle, meg, Stina, Camilla og Thea.Thea og Camilla i solnedgangen.
Etter det som kan sies å ha vært en ganske så bra fiesta, med påfølgende bonfire, spansk gitar og Nica Libre på stranden, var det ganske spesielt å våkne til bølgesus, soloppgang og tsunamivarsel lørdag morgen. Planen var å bo på stranden hele helgen. Kjøleskapet i strandhuset til Rigo (sjefen for kulturstudier) var fullt av mat og drikke. Bikini, solkrem og myggolje var på plass og alt lå til rette for en herlig og slækk helg ved sjøen. Den gang ei.. Vi tok første og beste taxi hjem til León og regnet med at helgen var ødelagt - og kanskje til og med ukene fremover med tanke på eventuelle skader en slik bølge kan føre med seg. Heldigvis ble det ikke fullt så ille...

Dagen ble tilbrakt med Camilla og Malin på Hotel San Cristobal - trolig verdens diggeste sted å være litt bakfull. Da tsunamifaren definitivt var over ble det til slutt bestemt at vi ville tilbake igjen til stranden. Nye forsyninger med mat og rom ble fraktet til Rigos strandhus og vi var klare for nok en night to remember. MEN:
1. Først begynte det å regne, lyne og tordne
2. Deretter gikk strømmen, og vi var plutselig inne i et nå skummelt standhus uten et eneste lys.
3. Strømmen kom på igjen, men noen bestemte seg likevel for å dra tilbake til León. Forståelig - det så ikke akkurat ut til å bli en helaften av dette..
4. Noen av oss bestemte oss for å bli. Strømmen gikk igjen, men hodelyktene ble skrudd på, gyngestolene plassert i en ring i et område av huset der det ikke regnet inn, og rom og cola ble fylt opp i glassene.

Det viste seg å bli en fantastisk aften. 5 jenter, 2 gutter og litt for mye rom. Jeg har aldri ledd så mye i mitt liv. Da regnet gav seg og fullmånen tittet frem mellom skyene ble det nattbad, og kvelden ble avsluttet med standard nachspielsdrikkeleker. Det bør også nevnes at "sporvognen" nå er lært bort her nede.. Halleluja! Dagen i dag har bestått i å være en smule redusert. Frokost på stranden, bading og videre utforskning av svettekonseptet. Eget innlegg om varianter av svettebart er under utvikling...

Med andre ord - helgen har vært fantastisk. Det så mørkt ut en liten periode men heldigvis ble det aldri noen tsunami i Nicaragua og alle hjerter gleder seg over det. Det er grusomt det som skjer i Chile nå, men jeg får bare være glad for at jeg ikke er der, men her. Livet her herlig akkurat her akkurat nå!