I ♥ NY.

Et herlig døgn på Managuas fineste hotell, samtidig som president Daniel Ortega bodde der, ble slutten på tre måneder i Nicaragua. Endelig på vei hjem, men ikke helt - først skulle et hyggelig søskengjensyn kombineres med oppdagelse av det som skulle vise seg å være verdens beste by: NEW YORK CITY!

 

Bror og søster i skjønn forening tatt med iPhone på toppen av Empire State Building.

Sliten etter en lang reise, var det ekstra uovertruffent å møte Helge igjen. Stor klem, og vandring fra Grand Central Station til hotellet på 49th street and 1st avenue. Kontrasten fra bygninger i max en etasjes høyde i Nicaragua til skyskrapere på alle kanter var ganske enorm. For ikke å snakke om å plutselig være i et land der man kan få akkurat hva man vil, når man vil, og så mye man vil. Jeg klarte ikke engang å bestemme meg for hva jeg ville spise til middag, valgmulighetene var for store, jeg var overveldet og kultursjokkert.

Trappen på Grand Central Station

Helge skuer utover metropolen.

Søndag trasket vi oppover 5th avenue og shoppet litt, før vi dro ned til Midtown og kom oss opp i Empire State Building. Mandatory. Og FOR en utsikt! Helge fikk bestilt seg to nye dresser og jeg forelsket meg i en litt for dyr ballkjole på SAKS. Den ble kjøpt dagen derpå, og sprakk dermed budsjettet totalt, sammen med endel andre klesplagg og sko. Fort gjort i en by som har alt...

Greit med et lite gitter slik at folk ikke bare kan hoppe ut over en lav sko.. Det er ganske langt ned.

Mandag gikk vi tur i Central Park, og spiste en herlig delilunsj mens vi så på alle ekornene som spratt frem overalt. Jeg hadde selvfølgelig klart å legge batteriet til kameraet på lading, og tok med andre ord med meg et tomt kamera på tur - blir få bilder av slikt. I håp om å få trimmet den kulturelle hjernehalvdelen også, satte vi kursen mot The Metropolitan Museum of Art - men der var det privatarrangement, og lekfolk som oss fikk ikke slippe inn. Det ble i stedenfor en liten svipptur innom Guggenheimmuseet. En tur innom Macy's, som endte opp med at vi mistet hverandre og jeg neste begynte å grine av frustrasjon. Ingen hadde mobil, og det var ca 500 000 mennesker butikken. Vi fant hverandre heldigvis, og det ble take-out pizza til middag. Brodern hadde nemlig ordnet billetter til Peter Gabriel i Radio City Music Hall. Iført nye klær begge to, inntok vi et syn av et teater - den gang det ble bygget var det verdens største innendørs teater - i overdådig art-deco-stil. Akustikken var av en annen verden og som om ikke dette var nok til å vippe enhver av pinnen, ble vi ganske overrasket da vår egen norske Ane Brun stod på scenen som oppvarmning. Og ikke nok med det, hun hadde en kjemperolle som Gabriels egen kordame, som toppet seg da de sang den gamle åttitallsslageren "Don't Give Up" bedre enn jeg noen gang har hørt den tidligere. Du vet du har vært på god konsert når du er litt blank i øyekroken og får gåsehud ved flere anledninger.

 

Grand Central Subway Station

 

Meg på Brooklyn Bridge

 

Brooklyn Bridge

 

Ground Zero

The Esplanades, havnepromenaden langs Hudson River.

Tirsdag tok vi Subwayen ned til Downtown. Vi fikk sett og foreviget Brooklyn Bridge, Wall Street, strandpromenaden langs Hudson med utsikt mot New Jersey og Frihetsgudinnen, og selvfølgelig Ground Zero. På vei tilbake trasket vi gjennom Chinatown, Little Italy og ned til East Village - forøvrig et nabolag jeg forelsket meg sånn i at jeg kunne flyttet på flekken hvis forholdene lå til rette for det. Tirsdag aften ble tilbrakt på mafiasteakhouse - Staks - der hittil i mitt liv den beste biffen noen sinne ble fortært. Etter en flaske vin på deling fant Vik-barna det for godt å ta en liten svingom på byen, og endte opp med å bli bestevenner med bartenteren Sean på en trivelig irsk pub i nærheten av hotellet vårt. Det ble en ganske tøff morgen, med 20 minutter å pakke og sjekke ut på. Mine nye teeth whitening strips ble glemt igjen sammen med diverse toalettartikler. Det er ikke så farlig. Vi kom oss avgårde, rimelig reduserte, og ombord på flyet. 50 dollar for ekstra bag reddet meg fra de fryktede overvektsgebyrene. Nå var det bare å komme seg hjem og håpe på at ingen ville finne mine cubanske sigarer på veien. Det gikk fint. De er nå trygt plassert i esken sin og kan brukes en og en ved spesielle anledninger.

New York er det mest fantastiske stedet på jord. Jeg har aldri før vært et sted som har vært så enig med meg. Hele stemningen, alt som skjer, alle mulighetene, variasjonene, shopping, og alle de hyggelige menneskene. Jeg er vanvittig glad for at jeg reiste med Helge - dette har vært et opphold med opplevelser jeg er glad jeg har fått dele med noen. Nå er det bare deilig å være hjemme igjen, men en ting er sikkert - til New York skal til tilbake og forhåpentligvis er det ikke så veldig mange år til. Hva gjelder Nicaragua, så vet jeg ikke helt. Jeg har jo hatt det utrolig bra der nede og som sagt lært mye både om meg selv og om verden, men jeg liker å tro at det finnes ganske mange flere land som kan gjøre det sammen, og som jeg kan glede meg til å oppdage. Nicaragua vil likevel alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Med dette innlegget sier jeg takk for meg som reiseblogger. Tusen takk til alle som har lest, fulgt med, kommentert og likt bloggen min. Det har vært utrolig verdifullt for meg å skrive når jeg har sett at så mange følger med, og så har det jo vært litt terapi for min egen del også, da. Nå når jeg endelig er hjemme, kan vi jo snakke sammen ansikt til ansikt igjen. Det liker jeg best. Takk takk takk, alle sammen!

Bastante Nicaragua.

Nå når tre måneder i et så fremmed land er over, er det på tide å fortelle hva jeg føler jeg har fått ut av dette semesteret. Jeg kjenner allerede nå at jeg står i fare for å gå fra å være usannsynlig overfladisk til å kanskje bli i overkant personlig. Men det får heller være, dette er hvordan jeg har opplevd denne våren. På godt og på vondt, overfladisk og dypt. Siden jeg ikke har skrevet noe som engang likner på en reisedagbok mens jeg har vært her nede, kommer nå alt sammen. Jeg advarer også på forhånd om et langt innlegg, men jeg skal prøve å sprite det opp med litt bilder.

Førsteinntrykket var skitt, svette og bråk. Dette har ikke forandret seg. Aldri før i mitt liv har så mye energi gått med til svetting, heller ikke til å irritere seg over støv, møkk, biler som ikke tar hensyn til fotgjengere og slibrige Nicas av type hankjønn i alderen 5 til 70. Likevel hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å lære meg til å bli vant til det. Joda, det er plagsomt fremdeles, men ikke i nærheten av hva det var. Med andre ord tror jeg at jeg har blitt flinkere til å sone ut bråk - en egenskap jeg håper jeg beholder når jeg kommer hjem til Norge. Og selv om det tok hele ti uker, plager det meg ikke så mye lenger å være konstant klam, svett og ufresh. Likevel skal det bli deilig å komme hjem til varm dusj, klær som blir helt rene etter vask og muligheten til å kunne gå med sminke en hel kveld uten at den renner vekk.

Når det dreier seg om helse, blir det jo fort slik at folk blir syke i et land som dette. Hygienen er i en litt annen klasse, folk gir faen, og det er så mange fremmede mikrober her at om man klarer seg tre måneder her uten å ha hatt en eneste skavank på helsefronten, må man ha et immunforsvar av utenomjordiske dimensjoner. Riktignok har jeg vært heldig i forhold til mange andre, men det er ikke alle som kan komme hjem fra Nicaragua og si: "I beat Giardia!".

Maten fortjener også et eget avsnitt i denne Best and Worst of Nicaragua. Jeg har tidligere nevnt den usannsynlige mengden med fett og sukker som finnes i maten her, og jeg kan dermed si at jeg aldri har spist så mye dritt i hele mitt liv som jeg har gjort de siste tre månedene. Likevel passer klærne mine fortsatt, og jeg håper dermed at kostholdet her nede ikke har tatt fullstendig knekken på bikiniformen. På tre måneder har jeg rukket å bli drittlei følgende: gallopinto, eggerøre badet i smør, "grovbørd" som blir flatt når man klemmer på det, platanos (både friterte og stekte), speilegg, M&Ms, grillet kylling, pasta, ris, og nevnte jeg gallopinto? Likevel må det nevnes at jeg har prøvd mye rart, fra hull-i-veggen-gatekjøkken og nyrer i bearnaisesaus til skumle hotdogs fra en tralle på gaten klokken 3 om natten i San Juan del Sur - og jeg har som nevnt klart meg overraskende godt dersom man tar med magesjau som en risikofaktor i hvert eneste måltid.

Hva gjelder underholdning er det mange ting som burde nevnes. Noen nye opplevelser og andre kjente med en ny og nicaraguansk vri. Aldri før har jeg drukket så mye god rom som jeg har disse tre månedene, og aldri før har jeg betalt så lite for den. Blank Bacardi med smak blir aldri det samme etter tre måneder med 7 års årgangsrom. Med rom følger det ofte bytur, og da er det viktig å nevne at jeg aldri før har danset så mye og heller ikke danset meg så svett. Når man er ute møter man folk, og jeg har aldri før møtt så mange utadvendte nye mennesker på byen noen gang, dog heller ikke flere slibrige eklinger på samme sted. Merkelig kombinasjon.

Jeg har også reist ganske mye mer på tre måneder enn det jeg har gjort hjemme i Norge noen gang. Det skulle kanskje bare mangle. Likevel, jeg har besteget to vulkaner, surfet og festet i San Juan del Sur, vært på jentetur til Granada og Laguna de Apoyo, ligget på stranden, svettet og tatt det med ro i Monte Rico og vært überturist i Antigua. Jeg har sovet i hengekøye på stranden, badet i og fått deng av monstrøse Stillehavsbølger, fått rekordmange myggestikk, klort dem opp og fått påfølgende sexy arr. Jeg tror aldri før jeg har vært så brun, bare synd de siste dagene før jeg reiser er overskyet så fargen ikke kan friskes opp etter noen uker med eksamenslesing. Jeg har heller aldri kjørt så mye buss, både behagelig og mindre behagelig, og jeg har fått et helt annet forhold til avstander. Seks timer med nattoget til Bergen er ingenting når man har tilbakelagt strekningen Nicaragua-Guatemala og tilbake.

Jeg har bodd i et land der over 50% lever under fattigdomsgrensen. Et land der kvinner er mye mindre verdt enn menn, der den sosialistiske presidenten er bestevenn med den katolske kirken og Fidel Castro på samme tid, og lovgivningen reflekterer eldgamle og konservative verdier og tankesett. Et land der man som hvit alltid vil være hvit, og det å være hvit betyr penger. Jeg vil alltid være turist her, alltid en fremmed. Likevel har det vært opphold som har lært meg utrolig mye om Nicaragua, men også om meg selv. I et land der alle har lite, har jeg etter tre måneder i koffert innsett hvor lite ting man faktisk trenger. Med unntak av de klærne jeg går og står i og toalettsaker som hindrer meg i å se ut som en hulekvinne, er det forbløffende hvor lite jeg klarer meg med. De fleste av klærne mine blir nok igjen her nede når jeg reiser, det er mange som trenger dem mer enn det jeg gjør.

Jeg har lært meg å være langt hjemmefra, borte fra alle kjente og trygge omgivelser og mennesker. Jeg har savnet mye, men det har aldri vært krise. En Skypesamtale med mennesker jeg er glad i eller noen minutters alenetid med nostalgisk musikk på øret har vært nok til å dempe savnet og bare redusere det til en voldsom "glede-seg-til-å-komme-hjem-lengsel". Det kjennes bra. En annen ting som har gjort at hjemlengselen ikke har tatt fullstendig overhånd er at jeg har møtt vanvittig mange utrolig mennesker. Vi har tross alt bodd omtrent oppå hverandre i tre måneder, og gjort det meste sammen - ledd, grått, hatt mange både morsomme og alvorlige samtaler, studert sammen, dratt på fylla sammen. Jeg er sikker på at jeg har fått venner her nede jeg kommer til å ha for livet, og jeg gleder meg til å holde kontakten med hele gjengen når jeg kommer hjem.

Enkelt og greit vil jeg si at har fått vanvittig mye ut av disse tre månedene. Et nytt språk, nye venner, nye opplevelser. Jeg tror faktisk at oppholdet i Nicaragua har gjort meg til et litt bedre menneske. Det har satt sine spor på mange måter, jeg har lært masse om meg selv og hva som er viktig for meg.  Denne pausen fra livet i Oslo har fått meg til å innse enda mer enn før hvor bra jeg har det hjemme, hvor mange fantastiske muligheter jeg har rundt meg, og hvor mange utrolige flotte mennesker jeg kjenner.

 

Nå gleder jeg meg bare til å komme hjem og fortsette der jeg slapp i januar. Jeg savner nesten alt nå, selv om jeg kunne tenkt meg å vært noen ekstra dager i New York. Vel, det får bli en annen gang. I morgen tidlig er jeg hjemme igjen! I MORGEN!