Surfin' tsunamis.

Dette har vært litt av en helg, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne. I tillegg har jeg på følelsen av at dette ikke blir det beste innlegget rent språklig. Samma det, så lenge jeg får fortalt litt av hva som skjer om dagen..

Det begynte med en aldri så liten salsakveld på torsdag. Trine og jeg - som har bestemt oss for at vi ikke har tid til å gå på salsakurs ennå - var nødt til å drikke oss til mot for å tørre å danse. Litt for mye rom førte til at da vi var klare for dansegulvet, var stedet stengt og vi ble nødt til å flytte oss videre til CamaLeón, hvor det gikk i mer øl, og desprate forsøk på å vifte vekk innpåslitne Nicastalkers. Skillet mellom kompis og kjæreste her nede har de ikke skjønt. De har heller ikke forstått at om man ringer en dame 20 ganger hver dag og hun ikke svarer EN ENESTE GANG på to uker - så er hun ikke interessert! Nå har jeg mistet Nicatelefonen min på stranden, og kan ikke ta den uansett. Kanskje det er like greit. Til slutt kom vi oss alle trygt, dog litt sjanglete, hjem til et sedelig tidspunkt. Det var tross alt klart for strandfest på skolen på fredag..

På strandfesten gikk det i pils, volleyball, livemusikk og grillmat - for ikke å snakke om en FANTASTISK solnedgang! Det er egentlig lite spesifikt å si om den, så jeg velger å fortelle i bilder.Her er Marta i fullt svev over sanden med solnedgangen i ryggen...Fay Erle, meg, Stina, Camilla og Thea.Thea og Camilla i solnedgangen.
Etter det som kan sies å ha vært en ganske så bra fiesta, med påfølgende bonfire, spansk gitar og Nica Libre på stranden, var det ganske spesielt å våkne til bølgesus, soloppgang og tsunamivarsel lørdag morgen. Planen var å bo på stranden hele helgen. Kjøleskapet i strandhuset til Rigo (sjefen for kulturstudier) var fullt av mat og drikke. Bikini, solkrem og myggolje var på plass og alt lå til rette for en herlig og slækk helg ved sjøen. Den gang ei.. Vi tok første og beste taxi hjem til León og regnet med at helgen var ødelagt - og kanskje til og med ukene fremover med tanke på eventuelle skader en slik bølge kan føre med seg. Heldigvis ble det ikke fullt så ille...

Dagen ble tilbrakt med Camilla og Malin på Hotel San Cristobal - trolig verdens diggeste sted å være litt bakfull. Da tsunamifaren definitivt var over ble det til slutt bestemt at vi ville tilbake igjen til stranden. Nye forsyninger med mat og rom ble fraktet til Rigos strandhus og vi var klare for nok en night to remember. MEN:
1. Først begynte det å regne, lyne og tordne
2. Deretter gikk strømmen, og vi var plutselig inne i et nå skummelt standhus uten et eneste lys.
3. Strømmen kom på igjen, men noen bestemte seg likevel for å dra tilbake til León. Forståelig - det så ikke akkurat ut til å bli en helaften av dette..
4. Noen av oss bestemte oss for å bli. Strømmen gikk igjen, men hodelyktene ble skrudd på, gyngestolene plassert i en ring i et område av huset der det ikke regnet inn, og rom og cola ble fylt opp i glassene.

Det viste seg å bli en fantastisk aften. 5 jenter, 2 gutter og litt for mye rom. Jeg har aldri ledd så mye i mitt liv. Da regnet gav seg og fullmånen tittet frem mellom skyene ble det nattbad, og kvelden ble avsluttet med standard nachspielsdrikkeleker. Det bør også nevnes at "sporvognen" nå er lært bort her nede.. Halleluja! Dagen i dag har bestått i å være en smule redusert. Frokost på stranden, bading og videre utforskning av svettekonseptet. Eget innlegg om varianter av svettebart er under utvikling...

Med andre ord - helgen har vært fantastisk. Det så mørkt ut en liten periode men heldigvis ble det aldri noen tsunami i Nicaragua og alle hjerter gleder seg over det. Det er grusomt det som skjer i Chile nå, men jeg får bare være glad for at jeg ikke er der, men her. Livet her herlig akkurat her akkurat nå!

San Juan del Sur.

Fredag morgen ble en gammel, gul, amerikansk skolebuss fylt til randen av norske spansk- og ped-studenter som alle skulle til San Juan del Sur - denne sløve og døsige surfelandsbyen fire timer sør for León der man kommer langt med engelsk (i motsetning til resten av dette landet) og livsmottoet er å ta det med ro. Kulturstudierstudentene fordelte seg utover diverse av byens hosteller, og jeg endte opp med å bunke med Trine, Linn og Snorre. Bra roomies. Ikke fullt så fresht hostell. Begge morgenene ble jeg nødt til å hive meg ut av den svette lakenposen min og legge meg i hengekøyen på terrassen til hostellet. Samma det, det kostet 9 dollar per natt, så hva kan man egentlig forvente seg?
Byen lever kun av backpackere og det disse tar seg til - nemlig surfing og drikking. Fredag kveld ble fuktig. Lørdag ble tilbrakt på stranden Maderas, som er nybegynnerstranden om man vil begynne å surfe. Jeg prøvde litt, og klarte å stå på brettet denne gangen! Utenom det ble det mye akrobatikk og moro, og stadig flytting av eiendeler på grunn av stigende tidevann, samt forsøk på å jevne ut det som begynner å bli et ganske kraftig bikiniskille. Litt rosa i kantene, men ellers fornøyd.

Linn og jeg og den obligatoriske surfebrettposeringen

Snorre, Trygve og jeg i håndstående

Jada, jeg kan stå i bro selv om det er 16 år siden jeg sluttet på turn..

Vi hadde blitt lovet shuttlebuss tilbake fra stranden klokken 18, men den kom selvfølgelig aldri. Sånn er det i Nicaragua. Heldigvis fikk vi haik sammen med noen heite amerikanere og australiere (surfere, såklart..) på et lasteplan tilbake til byen, etter at vi hadde fått med oss en av de vakreste solnedgangene jeg har sett!Lørdag kveld bestod i å tilbringe tid med nevnte australiere og amerikanere, samt konsum av "Nica Libre" og dansing til det som tydeligvis er Nicas temalåt - Black Eyed Peas - Tonight's gonna be a good night (grøss...), med Sexy Bitch på en god andreplass. Kvalitet er ikke verdt en dritt, her er det kvantitet for ALLE penga, jo flere ganger låta blir spilt, jo bedre er kvelden. Og apropos kvantitet: Hele byen og alle som var der visste at vi kom - "the Norwegian girls: there are like 50 of them, they all arrive at the same time every semeste and they're hot!".

Anywho. Kort oppsummert: Bra folk, bra beach, bra surf(ere..), bra rom - alt i alt en veldig bra helg!

En ensom eremittkreps på sin ferd over sanden.

Volleyballnett i solnedgang.

Playa Maderas i solnedgang.

Hverdag, svette og nattesøvn.

Nå har jeg snart vært hjemmefra i tre uker, og i León i nesten to. Jeg har begynt å venne meg til tanken om at dette faktisk er hjemmet mitt fremover. Etter det som var en litt forvirrende, men veldig spennende første uke, er jeg nå i ferd med å komme inn i en slags rytme her. Det å legge seg og stå opp til fornuftig tid går helt av seg selv. Skolen begynner veldig tidlig (7.30), da det er helt umulig å jobbe med fag midt på dagen her pga varmen. Mye sol, salt, vind og sjø gjør at man blir ganske sliten, og da er det ganske naturlig å gå tidlig i seng. De dagene jeg i tillegg har klart å komme meg på trening, er det ekstra digg å legge seg.

For de som hverken drikker sprit eller øl, er dette ikke stedet å være. Vin er like dyrt som i Norge, men du får en liter Flor de Caña(DRITGOD Nica-rom) for 40 kroner på supermarkedet, og den lokale pilsen koster 4 kroner. Ute får du en halvflaske rom med en liter blandevann og isbiter for 40 kroner. "Heldigvis" er det såpass med skolearbeid og lange dager at drikking ikke prioriteres så mye til hverdags. Det hender det blir én iskald Toña, men de store utskeielsene spares i hovedsak til helgene. Det kan være at dette også har sammenheng med hvor jeg bor å gjøre, da snittalderen på folkene på huset mitt er litt høyere enn på de andre husene. Det går stort sett i lesing, kortspill og henging på kveldene her. Vi har funnet en lokal "hull-i-veggen"-restaurant der vi har blitt fast inventar til middag flere ganger i uken. Der får vi en god porsjon grillet kjøtt, "gallo-y-pinto"(ris og bønner), salsa og tortilla for 10 kroner. Sykt digg og veldig billig middag, for ikke å snakke om ekte Nica-mat :)

Apropos trening - svett har fått en ny dimensjon for min del etter at jeg kom ned hit. I går var jeg på trening med Trine på ettermiddagen. Jeg gir meg over, jeg ante ikke at det var mulig å bli så svett! Etter 20 minutter på tredemøllen måtte jeg gå av og bøtte ned en toliter med vann før jeg kunne fortsette treningen! Alle er svette, hele tiden, ikke bare jeg.. Vi har alle blitt vant til at samtlige til enhver tid har svettebart, svetteringer under både armer og pupper og svette sittemerker etter plastikkstoler eller setene på bussen. Og det verste er, det plager meg ikke så mye lenger. Svetting er en del av pakken her nede, og jeg har akseptert det nå..

Det ENESTE som ikke blir bedre er nattesøvnen. Viften på rommet vårt har tre grader av lufting. Den svakeste er altfor svak, den mellomste er egentlig ok, men da må det blåse rett på oss, og den sterkeste høres ut som et atomkraftverk og gir deg halsbetennelse. What to choose? På toppen av det hele har strømmen her nede en tendens til å gå både støtt og stadig, hvilket også innebærer at viften slutter fullstendig å virke. Med andre ord, jeg sover dårlig. Jeg våkner mellom 5 og 15 ganger hver natt og hallusinerer om kakerlakker og edderkopper i sengen min, og om enorme mygg. I natt drømte jeg på meg symptomer på denguefeber, og våknet av at lakenet (som så mange andre dager) var gjennomvått av svette. Ved flere anledninger har jeg måttet hive meg i dusjen for å kunne klare å legge meg igjen. Da er det godt å vite at sengetøyet på huset kun skiftes på fredager..

Ellers går alt strålende. Jeg stod på oppgaven min i Latinamerikastudier (LA - som faktisk er sosialantropologi; hvem ville trodd at jeg skulle studert noe slikt..), noe jeg ler ganske godt av, i og med at jeg skrev den på tre timer samme dagen som innleveringsfristen. Jeg fikk til og med skryt for god norsk og lettleselig språk! Kritikken gikk på litt dårlig bruk av kilder - men kom igjen a! Eneste akademiske artikkelen jeg har skrevet i mitt liv er exphil - og det var jo ikke akkurat beste kvalitet. Uansett har jeg i allefall lært litt om Mayaindianere, om den spanske kolonitiden og om noen sentrale issues som finnes i landene i Latinamerika. Moro.

I morgen går turen til den bittelille surfelandsbyen San Juan del Sur. Nesten alle fra skolen skal, og det betyr at vi omtrent kommer til å ta over byen... Jeg gleder meg masse til en helg med helt fri, sol, sand, surfing og iskald Toña!

Vulkan!

Nicaragua ligger midt på skjøten mellom to tektoniske plater, og er dermed et meget aktivt vulkansk område. Det er hele 12 vulkaner i landet, og syv av dem er aktive. Cerro Negro er Nicraguas yngste vulkan, og ser ut som en eneste stor askehaug. Navnet den har betyr rett og slett sort fjell - og det er akkurat det det er.. Den ble født for bare litt over 150 år siden og er fremdeles aktiv. Siste utbrudd var så sent som i 1999, og det ryker og lukter svovel fra bakken over alt. Jeg fikk litt følelsen av at jeg måtte gå forsiktig og være snill med den, så ikke den plutselig skulle bestemme seg for å få et nytt utbrudd. Vi gikk opp på 30 minutter, og på under fem minutter gjorde vi unna 300 høydemeter ned igjen ved å ake på beina. Vanvittig festlig. Det å se an aktiv vulkan var litt av en opplevelse. Jeg har nå inngått en avtale med Knut om at vi skal gå alle de elleve andre mens vi er her nede. Det kan bli interessant å se om vi får til det. Her er bilder (vi tok litt av med fotosession på toppen..). Forresten, det som ser ut som skygge på bakken på det første bildet, er ikke skygge, men størknet lava som har veltet utover bakken nedenfor vulkanen etter siste utbrudd!

Linn og meg meddet største krateret i bakgrunnen. Langt ned - SVÆRT krater...

Første helg i fremmed land.

Nå er det lørdag ettermiddag i León, og dagen har blitt tilbrakt på et av byens litt finere hoteller der det finnes svømmebasseng. Slaraffenfaktoren har vært ganske høy, omtrent på samme linje som væskeinntaket. I går var det nemlig velkomstfest, eller FIESTA DE BIENVENIDOS. Vi fikk grillmat (som var kjempegod, med unntak av den merkeligste retten jeg har fått: anatomikunnskapene mine pekte meg i retning av riktig svar - hvilket kunne bekreftes av kokken: NYRER i bearnaise!! mmm) og punsj, og jaggu stakk det ikke innom et mariachiband utover kvelden!På begynnelsen av kvelden fikk jeg litt "klassefest"-følelse, da det kun var lærerne som danset og alle studentene klamret seg til hver sin pils. Ettersom promillen kom seg opp på et tålelig nivå, tok det seg likevel ganske opp, og det hele endte med å bli en svært så minneverdig aften. Problemet er bare at dansing i denne varmen innebærer, som så mange andre former for fysisk aktivitet, vanvittig med svetting. Etter 20 minutter føltes det som om jeg hadde vært på spinning. Heldigvis blir alle like svette her, og det er allmenn forståelse for at blanke panner, svette som renner, klær som er våte på ryggen og mascara under øynene er et naturlig resultat av heftig dansing i kveldstemperaturer på over 30 grader. Forøvrig er det tydelig at man er i et annet land når all musikken du hører har latinorytmer, og alle danser salsa til nesten alt. Jeg har bare bestemt meg for å lære meg salsa mens jeg er her - det vil si at jeg har enda et punkt på listen over ting som skal læres. Men salsa kan man jo bare lære seg ved å stikke på byen. Alle her nede er dritgode til å danse, og lærer mer enn gjerne bort..

Go'gjengen på Casa Santiago og nattevakten vår
Dette er Knut fra huset mitt, Marti og meg. Marti kan ikke et kløyva ord engelsk - blir rett og slett nødt til å prate spansk, selv om jeg ikke kan en dritt... Han prater i vei, og slenger inn noen "¿comprendes/entiendes?" underveis, hvorpå jeg svarer enden "si" eller "no" og forsøker - kun i presens(eneste tiden jeg kan bøye verb i) - å stotre frem noe som kan likne en setning. Forøvrig er Marti en innpåsliten jævel som ringer meg mellom 20 og 30 ganger daglig. Dum som jeg er klarte jeg å kline med ham på byen, og nå vil han ikke la meg være i fred. (anm: Han gav seg til slutt, og på slutten av oppholdet klarte jeg å forklare ham på spansk hvorfor jeg ikke var interessert i ham). Man kommer faktisk overraskende langt med ganske lite spansk i bagasjen, og i forhold til hvor minimalt jeg kunne før jeg dro må jeg si at jeg er ganske fornøyd med læringskurven. Gleder meg til å kunne snakke skikkelig!Og her er Trine og jeg med Nicas nasjonaløl - Toña. Veldig god!I morgen er det tidlig opp. Da skal vi gå på vulkantur på Nicaraguas yngste vulkan - Cerro Negro, som fortsatt er aktiv. Det er mange aktive vulkaner i Nicaragua, og fra Leon har vi utsikt til flere. I løpet av tiden jeg er her, har jeg som mål å komme meg opp på to til av dem. Det er visst helt fantastiske turer, og eneste måten å slippe unna den drepende varmen på. I den ene vulkanen kan man visst se glødende magma i krateret på toppen - DIT skal jeg! (kom meg aldri dit...)

Nå er det kinotid - Valentines Day med spansk dubbing! Håper alle har det flott, og at dere ligger kleine og leser dette mens jeg er på toppen av en aktiv vulkan ;)

León i bilder.

Jeg har SURFET i dag!! Eller, jeg har prøvd å surfe i dag. Klarte å ta bølgene, men klarte ikke å reise meg opp. Kommer til å prøve igjen så fort jeg kan! Var kjempemoro, men jeg regner med å være ubrukelig støl i morgen... Og solbrent. Solkremen slites litt raskere av når man tumler rundt i vannet i noen timer. Jaja, blir brunt til slutt da :)

Her kommer i allefall et innlegg med stor bilde:tekst-ratio, slik det har vært ønske om hjemmefra. La meg med en gang unnskylde for bleke kropper og røde neser. Det er ikke til å unngå når man kommer fra kalde Norge og ned hit hvor solen brenner deg opp på 10 min.

Utsikten fra skolen

Olof på vei ut i bølgene.

Chill å pugge spansk i en hengekøye i skyggen.

Eller under tak. Her spiser vi lunsj, spiller kort og har kollokvie (og rømmer fra den sterkeste solen midt på dagen).

Dette er selve skolen, med klasserom i 2.etasje. I 1.etg er det "kantine".

Stemmer - litt rød og svett må man være. Og sminke skjer ikke her... Beklager det.

Ja, det er store bølger!

Irene, Marit og meg på strandtur. Et lite stykke igjen til nøttebrun er det jo.. Men jeg vinner i allefall av oss tre på bildet.

Og min roomie - Trine - og meg på samme strandtur

Skal få tatt bilder av surfing også - hvis jeg blir litt bedre... Men dette er det jeg har så langt.

León, førsteinntrykk

Nå har jeg tilbrakt noen dager i den lille byen León i Nicaragua, og dette skal jo da være mitt hjem frem til slutten av april. Førsteinntrykket er bra. Byen er passe stor, og ikke så vanskelig å navigere seg rundt i. Det er mye trafikk og man må passe seg ved hvert eneste gatehjørne, da bilene konsekvent ikke stopper for fotgjengere her. Studentene er fordelt på tre hus, to store og et lite. Jeg bor på det lille, Casa Santiago de los Caballeros, og det er utrolig fint her. Vi er bare 11 stykker som bor her, og det gjør jo at man blir godt kjent. I huset har vi god plass til både lesing og henging, og det er jo stort sett det vi driver med her. Folkene her er dødsbra, og det er overraskende stor spredning i alder - ikke bare kids, men også folk som er ferdig med både bachelor og master, og bare ønsker å lære spansk et varmt sted.

Skolen ligger på stranden, og slappeav-området er svært! En stor hage med mye hengekøyer og sittegrupper i skyggen, og Stillehavet er rett utenfor hagen. Vannet er perfetk og bølgene er fantastiske. Er ikke feil å tilbringe hvert eneste friminutt i havet.. Jeg har planer om å lære meg å surfe, ville nesten være bortkastet å la være.

I går hadde vi en diagnostisk test i spansk, som bestemte hvilke studiegrupper vi skulle havne i. Jeg er i en liten gruppe hvor alle kan like lite. Lærerne er fra Nicaragua, så man er nødt til å snakke spansk med dem. Ganske smart. Jeg fikk også endelig levert inn introduksjonsoppgaven i latinamerikastudier i går, så nå er jeg endelig i gang med studiene på ordentlig. Det er mer arbeid enn jeg hadde trodd, men det gjør ingenting. Så lenge jeg er her nede tror jeg omtrent jeg skal orke det meste. Det eneste problemet er at det til tider er så varmt at hodet faktisk ikke fungerer. 40 grader er ikke akkurat behagelig, men jeg skal ikke klage. Så lenge jeg slipper snø og kulde nå, så er jeg fornøyd. Må bare bli vant til å være konstant klam... Har i allefall fått litt skille og noen fregner på nesen, og det er jo deilig.

Jeg lover flere bilder i bloggen etterhvert, men det er litt stress å drasse rundt på det svære kameraet hele tiden. Det er mye kriminalitet her, og dermed ikke så lurt å flashe verdisaker over en lav sko...

Håper alt er bra hjemme, savner dere jo litt, da.

Cuba Libre.

Etter en behagelig natt på Fiesta Inn i Mexico City der skjønnhetssøvnen stadig ble avbrutt av den øredøvende lyden av fly som tok av og landet, gikk ferden tilbake til flyplassen og inn på flyet til Havana, Cuba. Mexico City er ENORM! De første 15 minuttene av flyturen hadde vi kun utsikt over by, by og by. Tok aldri slutt! 25 millioner mennesker tar MYE plass!

Etter drøye to timer kunne vi skue utover et helt nytt landskap. Endelig på Cuba! Viva la revolución! Castroland, Karibien, øya verden glemte. Uten noe sted å bo var det naturlig å oppsøke et turistinfosenter allerede på flyplassen. Der fikk vi adresse til et Casa Particular midt i sentrum av Havana. For de som ikke vet hva Casa Particular er: På Cuba er alle hoteller drevet av staten, og er derfor strengt kontrollert og veldig overpriset. Det finnes få hosteller, men et alternativ til dette er da Casa Particular, der man leier et rom i huset til lokale innbyggere i Cuba. Disse Casas er også kontrollert av staten, men er et utrolig godt tilbud til turister som oss som reiser på et litt annet budsjett. Vi endte opp i et Casa midt i sentrum av Havana, litt unna selve gamlebyen der alle de kjente attraksjonene og bygningene er. Alt var i omtrent gangavstand, og det var litt roligere her enn i den mest turisttunge delen av byen. Vi bodde der hele uken, og prisen ble på svimlende 100 kr natten. Det er jo levelig. Etter at vi var kommet frem første dagen, ble vi sittende å prate med eieren av Casaet (Nuria heter hun) der vi spiste middag første kvelden. Hun fablet i vei på spansk om tips og triks man bør ha med seg som turist i Havana, vi nikket og smilte og prøvde så godt vi kunne å få med oss det viktiste.

Det virker som om alle cubanere har en venn på sigarfabrikken, også Nuria, så vi fikk kjøpt oss hver vår eske med flotte sigarer. Standard, men ganske morsom suvernir. Spent på om jeg får dem med meg hele veien hjem til Norge.

Vi tilbrakte et par dager på stranden, og jeg må innrømme at det var nokså herlig å kaste seg uti det Karibiske hav etter det som kan tyde på å være den kaldeste vinteren i Norge på svært lenge.

Selv om det er Bucanero som er nasjonalølen på Cuba, ble det mest Corona...

Dog noe overpriset mat og øl, var det herlig å kjenne litt på turisttilværelsen nå.

Malecón er et fantastisk motiv, og første dagen vi var i Havana var det ganske høy sjø og mye vind. Jeg tok noen bilder, da..

Bølgene slår opp mot Malecón...

..og sprayer ned de utslitte gamle Cadillacene fra 60-tallet... 

...og de nedslitte husene som er malt i muntre farger for å skjule hvor slitne og ødelagte de er...

Det har gått litt mer penger enn forventet på Cuba. De operer med to priser og to valutaer. Den lokale valutaen har ikke engang noen verdi man kan forholde seg til når man skal veksle, Cubanerne er de eneste som bruker denne valutaen. Den de vil at turistene skal bruke heter CUC(cubanske konverterbare pesos), men er egentlig omtrent akkurat det samme som amerikanske dollar (1:0,9). Det finnes ingen priser noen steder, og ALT kan prutes. Hadde jeg vært litt stivere i spansk, skulle jeg vært mye flinkere til det. Da hadde nok ikke pengene fløyet i samme grad. Poenget er at det meste er rimelig uansett, så man glemmer seg litt. Forøvrig prøver ALLE du møter å få deg til å kjøpe noe, hilse på venner eller folk i familien deres som driver en business de mener du har bruk for som turist (eks spanskkurs, salsakurs, osv) og spandere ting på dem.

Dette bildet måtte jeg betale for å få ta. 1 CUC, kostet det, for å forevige en kultur som altså i dette tilfellet er oppstilt... Jaja, det SER i allefall koselig ut.

Apropos å utnytte turister: Onsdag kveld ble vi rundtlurt av salsalæreren Ricardo som mente han skulle lære oss å danse salsa på en nattklubb to kvartaler unna. Vi skulle få gratis undervisning hvis vi bare kjøpte en mojito til ham da vi kom frem. På veien dit måtte vi først innom en kompis av ham, hvor vi ble tilbudt å kjøpe sigarer og ta en kaffe med dem. Da vi sa nei takk til det, ble denne kompisen(og bikkja hans..) med oss videre. På veien lærte Ricardo meg det mest banale innen trinn i salsa (typisk en-to-tre) midt på gaten, og da mente han vi var klare for å dra ut å danse. Klubben han snakket om var ikke to, men 15 kvartaler unna, og det var ingen klubb, men en forlatt og sliten bar uten noen andre tilstede enn eieren og to andre cubanske damer. Plutselig hadde vi endt opp med å kjøpe mojito til både salsalæreren og kompisen hans, og da kom nok en gang tilbudene om å kjøpe sigarer. Salsabandet som skulle komme "var plutselig blitt syke", så da satt vi der helt alene, med en gjeng med utspekulerte Cubanere, etellerannet sted i Havana. Akkurat da var jeg ganske glad jeg ikke var alene, for det begynte å bli ganske ubehagelig. Vi sa vi hadde noen vi skulle møte og klarte å si nei til å kjøpe sigg og flere drinker til dem. Alt dette foregikk mens en av Havanas sikkerhetsvakter stod omtrent rett utenfor døren. Det var i og for seg en grei opplevelse å ha fått med seg. Vi kom begge helskinnet fra det, bare noen pesos fattigere, og det er i det minste bedre enn å bli ranet brutalt i en bakgate.

 

Torget i Pinar del Rio

En av svært mange propagandaminner over helter og revolusjonsforkjempere.

Uken i Havana har vært full av opplevelser, men jeg har lært at det nok kan være lurt å reise med noen man kjenner litt bedre. Det blir mye stillheter og litt småkleint til tider, når aldersforskjellen er såpass stor, blir kanskje interessene litt sprikende. Siste dagen tok vi en guidet busstur til en annen provins av Cuba, Pinar del Rio, som er veldige fruktbare landområder hvor de dyrker alt fra tobakk til bananer. Kult å ha sett, og greit å hive seg på en organisert tur når man har gått litt opp for ting å finne på sammen i Havana.

Vi har heldigvis møtt noen andre reisende, og drukket ganske mange mojitos med dem. Siste to kveldene ble vi hengende sammen med to amerikanske brødre fra California. Jeg må innrømme at det var litt deilig å snakke engelsk med noen som har det som morsmål, og ikke bare kan si "Taxi?" og "Cigar", og kanskje telle til fem. Hvis det blir en ny tur til Cuba noen gang, håper jeg at spansken min er bedre. Det har blitt mye gestikulering og blanding av spansk, norsk og litt engelske gloser, men det er utrolig hvor mye man kan forstå hverandre likevel. Ingen snakker ordentlig engelsk, men jeg har faktisk blitt overrasket over min egen evne til å forstå spansk. Entiendo mucho mas que yo hablo(jeg forstår mye mer enn jeg snakker(?)), og jeg lærer stadig flere ord jeg kan bruke til å forme setninger. Problemet er bare at jeg ikke kan bøye noe som helst, og det er jo disse spansktalende folkene veldig opptatt av.

Anm: Cuba var en fantastisk spennende opplevelse og jeg ville ikke unnvært det for noe i hele verden. Men jeg har, etter mange måneder med Latinamerikansk historie innabords, og ganske mye bedre spanskkunnskapet, funnet ut at hvis jeg skal tilbake dit noen gang, vil det vært viktigere for meg å lære det ekte Cuba å kjenne. Turisttilværelsen blir så kunstig, når man vet hvor fattig og urettferdig behandlet den cubanske befolkningen er. 

Nå er jeg endelig fremme i Léon, og skolen begynner på mandag. Forhåpentligvis vil læringskurven bli kjempebratt. I følge de lærerne jeg har snakket med, er det ingen fare. Alle lærer visst masse spansk i løpet av den tiden vi er her. Selve stedet jeg bor er kjempefint. Jeg deler rom med en jente som heter Trine, som virker veldig hyggelig. Ellers har jeg ikke fått så mange andre inntrykk av stedet. Det er veldig mørkt om natten, og vi kom frem klokken elleve på kvelden. Men en ting er det ikke tvil om, det er helt sykt varmt her. Jeg får ikke sove. MEN: Lykke og enda mer lykke: Det er TRÅDLØST internett på rommene! Det betyr at jeg faktisk skal klare å oppdatere litt jevnlig. I morgen skal jeg skrive den berømte forstudiumsoppgaven som skal leveres inn på mandag... Nok en gang har jeg utsatt til siste sekund, men jeg har masse tid i morgen, og det er flere som gjør det samme som meg. Nå er det natta! Håper alt er bra hjemme!
xxx