Wine & Baywatch

Da var vi ferdige med den første uken på sykehuset. One down, eleven to go. Har som nevnt visstnok vært en relativt myk start på det hele, med få pasienter og mye lesetid. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke synes det er så fryktelig mykt å måtte stå opp kl. 04.30, for å være på sykehuset og ta journal på en pasient innen kl. 06.15. Jeg har aldri vært så trøtt om morgenen før. Kanskje fordi det ikke er om morgenen, men midt på natten... (Jeg har nå gått til innkjøp av ClearEyes for å redde litt av den verste morratryne-looken). Heldigvis hadde vi ikke så mange forelesninger etter visitten vår, og kunne dra hjem før lunsj. Jeg dro på en liten handletur for å få tak i flere pene klær til å bruke på sykehuset, leste noen timer, dro på trening og var i seng før ti - på en fredag! Streit. Du vet du mangler søvn når du legger deg så tidlig og ikke våkner før halv ti dagen etter. Deilig å få lov til å sove. Hodet jobber hardere enn man tror, med så utrolig mange nye inntrykk, personer og ting å forholde seg til.

Vi har den første uken også blitt kjent med Evelyn, en utrolig trivelig 4. årsstudent som ble kjent med Ann Elise og Serina mens de var her i vår. Hun er på samme avdeling som oss på sykehuset om dagen, og hun var så snill å invitere oss med på Wine Night på klubbhuset i Palo Verde på lørdag. Vi trasket bort på vors rett borti gaten for oss, inn i en leilighet hvor vi ikke kjente en sjel. Ikke noe problem! Bare å si at man er fra Norge pleier å være icebreaker nok, og det var det også denne gangen. Wine Night var en opplevelse. Det er visst en fest bare for grad school studenter, så egentlig en stor gjeng med nerder. Men vi er jo nerder vi også, så det gikk strålende. Utrolig moro å få muligheten til å bli kjent med litt nye folk - de vi går i klasse med er ganske forsiktige og rare, pluss at jeg tror ikke de bruker tid på så mye annet enn medisin og andre medisinere. På festen i går møtte vi alt fra musikere og kunstnere til ingeniører. Variasjon er bra. Alt i alt en veldig hyggelig aften. På bildet over ser dere meg med to nye bekjentskaper - Kyle og Yaron. Rare, men trivelige folk (haha, dette er en av grunnene til at det lønner seg å skrive på norsk!).

Etter natt nummer to med tilstrekkelig søvnmengde var det på tide å få noe ut av søndagen. Turen gikk til Huntington Beach, et av de virkelig store surfestedene langs vestkysten. Karine fikk tatt surfekurs og var uti vannet mesteparten av dagen. Av økonomiske årsaker valgte jeg å la være akkurat i dag, og forsøkte heller å jobbe litt med min California-tan, lese, sove og følge med på litt lifeguard-action. Det var kraftig strøm og surfeforbud på den siden av piren som jeg lå på, så badevakten løp stadig opp og ned på stranden med sin røde bøye for å håve inn folk som var for langt ut i vannet. Underholdende. Følte nesten jeg hadde havnet på stranden under en innspilling av Baywatch. Prøvde å få bilde av badevakten in action - men rakk det ikke før han hadde løpt forbi. Det får duge med bilde av bilen og tårnet i stedet.

Det har vært en utrolig deilig helg, men både fest, strand og generell trivsel. Det er ikke så hardt å være her når man har noen pustepauser som denne innimellom. Ok, så er det litt stress å måtte opp mens det fremdeles er mørkt og andre mennesker fremdeles ligger og sover, men det er spennende å se hvor godt man faktisk takler forskjellige situasjoner. Jeg vet jo at dette bare er for en periode, og hver gang det er tøft, minner jeg bare meg selv på at jeg har valgt dette helt selv. Og jeg liker det.

And remember: Objects in mirror are closer than they appear!

Scrubs!

Fikk lov til å scrubbe inn i dag, på en laparoskopisk hysterektomi og salpingo-ooforektomi (kikkehullsoperasjon - fjerning av livmor og eggstokker). Fem minutter med skrubbing og på med sterilt utstyr - og jeg fikk lov til å sette inn kateter på pasienten. Resten av tiden satt Karine og jeg og frøs inne på operasjonssalen, så på skjermen der operasjonen ble vist og snakket med sykepleierne. Men det var moro likevel. Rett på biblioteket for å lese etterpå. Lang, men relativt givende dag. Scrubs, svær kaffe og ny frakk med UCI School of Medicine-broderi. I morgen skal vi være ferdig med rounds før kl 06.15, så jeg går og legger meg nå...

First day of school

Forsinket posting av bildet av oss på første skoledag. All dressed up med eple i hånden. Bildet er tatt på parkeringsplassen rett før vi tok shuttlebussen (sjåføren er fotografen.. Han lo litt av oss) til sykehuset for første gang.

You should see me with my top down!

Nå har vi endelig kommet i gang på skolen, etter mange dager med alt mulig av ordning og fiksing. Vi har registrert bilen, betalt forsikring, fått parkeringsbevis på campus, skaffet oss ID-kort og parkeringsbevis på sykehuset og internettilgang hjemme, på mobil og på sykehuset. Vi har kjørt MYE bil (det er helt merkelig å være så avhengig av bil hele tiden, man klarer seg rett og slett ikke uten). Veiene var store og litt skumle i begynnelsen, men det begynner å komme seg nå. Det er et stykke å kjøre uansett hvor vi skal, og til sykehuset er det aller lengst. Festlig, når man skal være der så tidlig som vi må. GPSen er vår trofaste venn, men heldigvis er det meste av det enorme området delt sånn nogen lunde opp i store "blocks", så når man kan de store veiene og vet hvor de svære freewayene går, så begynner det å hjelpe. Må innrømme at jeg fremdeles synes freewaykjøring er litt ubehagelig. Det går kjempefort, i seks til åtte filer, og plutselig skal man av motorveien og inn på en annen, og så av igjen. Likevel er det ingen tvil om at det er disse man må kjøre hvis man skal komme fort frem. På alle de andre "vanlige" veiene (bare fire filer...) er det lyskryss hver "quarter mile". Når vi har tid og vil se oss rundt tar vi ned taket på bilen vår, en (litt sliten) 1998 Crysler Sebring (bilde kommer senere), skrur opp lyden på radioen, tar på solbrillene og føler litt ekstra på California-tilværelsen. På søndag tok vi en tur til Newport Beach etter å ha gått litt amok hva gjelder treningstøy på Sport Chalet.

Utrolig fin liten by og svær strand. Vi kjørte og kjørte for å finne parkering, og det gikk til slutt, etter MYE styr. Søndag midt på dagen er visst ikke akkurat tiden å lete på... Det ble en fin spasertur langs stranden til Newport Pier, lunsj i solen og tur tilbake. Vi kommer nok tilbake hit flere ganger, tror jeg. Håper på å få testet om det går an å kombinere lesing med litt sol og strand.

Hva gjelder skole, må jeg faktisk si det har vært en myk start. Ok, så begynte vi dagen i går etter tre timers informasjonsforelesninger med å være på sykehuset helt til kl 22.00. Men de første timene tilbrakte vi på vaktrommet til assistentlegene uten å gjøre noe som helst. Litt utpå ettermiddagen dukket det heldigvis opp en pasient, en stakkars meksikansk kvinne med akutte magesmerter. Det viste seg at hun hadde ovarietorsjon (vridd eggstokk - ikke bra!), så hun ble hastet til operasjonssalen. Da var det egentlig lov for oss å dra hjem, men siden det visstnok er ganske rolig på avdelingen vi er på denne uken, benyttet vi sjansen til å være med og se. På med scrubs og inn for å observere. Vi var hjemme igjen på campus halv elleve. Lang dag. Det beste med det hele er jo da at siden det ligger en postoperativ pasient på avdelingen, er vi som studenter nødt til å være der før alle de andre legene for å ta en post-op-journal på henne. I og med at overlegen kommer kl 0800 og assistentlegen kl 0700, må vi være der enda en halvtime før (og det tar en halvtime å kjøre). Kort natt i natt, med andre ord. Og de av dere som kjenner meg godt, vet at jeg har ganske påfallende morratryne, så jeg må ha litt tid for at det skal forsvinne før jeg kan være representativ i hvit frakk kl 06.30. You do the math. Men alt går jo hvis man vil, og det skal foreløpig ikke stå på motivasjonen!

I dag har vi ikke gjort noen ting. Etter at vi var ferdige med pasienten kl 0830, har vi ikke sett en eneste pasient til. Mesteparten av dagen har blitt brukt til lesing, noe inne på biblioteket, noe ute i solen. Vanskelig å finne riktig temperatur for lesing. På biblioteket er det for kaldt, og midt i solsteken er det for varmt. Men det er vel en vanesak. Det er fremdeles ingen pasienter på avdelingen, så i morgen får vi lov til å komme så sent som 0800. Tror det er unntaksvis her borte, så vi nyter det mens vi kan. Forhåpentligvis ramler det inn litt flere pasienter de neste dagene. Veilederne våre er i allefall kjempehyggelige - to unge, typisk vellykkede amerikanske kvinnelige leger under 30 med mann og barn og ENORME forlovelses- og gifteringer...

Anyhwo - jeg må lese litt nå. De har så mye merkelige forkortelser for alt mulig i journalene sine her, så det er litt ekstra å lære seg i tillegg til alt det andre faglige. Siden vi fikk dra hjem tidlig fra sykehuset i dag, har jeg fått tid til å en løpetur i mitt nye treningstøy. Karine har god påvirkningskraft på meg - så på tross av at vi har hatt mye å gjøre, har det blitt tid til trening. Det skal det fortsette med. Er litt fornøyd, faktisk. Det er supert å jogge rundt her, og vi har meldt oss inn på 24HourFitness som ligger rett nedi gaten. Tungt å løpe etter lange dager på sykehuset, men det føles veldig deilig etterpå. Nå er jeg dessverre så trøtt som en strømpe, så jeg vet ikke hvor mye jeg klarer å stappe inn i hodet før det er leggetid, men jeg gir det et krampeaktig forsøk. Med Diet Coke og Jell-o blir det kanskje litt lettere :)

There's always room for Jell-O...

California living

Da var det på tide med den første oppdateringen fra California, kanskje?

Turen over dammen begynte med en tur på tax free for å kjøpe presang til Ragnar (legen vi bor hos akkurat nå) og diverse andre nødvendigheter. En overpriset kopp kaffe og noen siste avskjedstekstmeldinger senere, satt vi på flyet til London. Vel gjennom første etappe, på vei gjennom passkontrollen på Heathrow, gikk Karine og jeg til hver vår skranke. Mannen i Karines skranke tok boarding passet hennes og rev det i småbiter uten forsvarsel, bare for å gi henne et nytt boarding pass - oppgradert til business class. Damen i min skranke gjorde ikke det. Forskjellsbehandlingen var i gang.. Litt snurt og oppgitt sluntret jeg etter Karine gjennom sikkerhetskontrollen og bort til British Airways' business class lounge. Mannen i denne skranken var hakket mer behjelpelig da vi forklarte at vi reiste sammen, og at det hadde skjedd en feil i at ikke også jeg hadde blitt oppgradert til business class. I første omgang fikk jeg lov til å bli med inn i loungen, men han var ikke helt sikker på hva han kunne gjøre med mitt boarding pass. Loungetilværelsen var svært behagelig, med gratis mat og drikke og digge sofaer. Vi konkluderte med at livet var relativt ålreit akkurat nå, helt til en nyrik italiensk familie med tre atale tenåringsdøtre ikke viste noen som helst respekt for intimsoner og dumpet ned omtrent oppå oss i sofaen der vi satt. Heldigvis var det ikke lenge til flyet vårt gikk, så irritasjonsmomentet forsvant relativt raskt. Vel fremme ved gaten bestemte vi oss for å kjøre hardt, og jeg loffet etter Karine på Fast Track boardingen frem til skranken, hvor jeg også ble oppgradert. Heldigvis! Hadde vært ganske stusselig å bli sittende nede på økonomi og sovne på skulderen til en random brite eller amerikaner, vel vitende om at Karine hadde egen seng og fri tilgang på alt man kunne ønske...

Turen fra Heathrow til LAX ble dermed ytterst behagelig, og tiden flyr bokstavelig talt av gårde når man kan ligge i fullstendig horisontal og sove til man kommer frem, kun avbrutt av treretters á la carte-middag, fersk frukt, champagne og varme scones. Uthvilte og klare ankom vi LAX i tretiden på ettermiddagen, og etter noen timer med litt loking og styr og en veldig lang og kronglete busstur var vi fremme hos Dr. Ragnar Amlie i suburbia heaven i Santa Ana.

Fremdeles litt jetlagged, våknet jeg klokken seks dagen etter, og ble med Karine på løpetur i nabolaget. En deilig morgen, 20 grader og overskyet, helt stille i gatene og egentlig helt perfekt løpevær. Etter min lille sykkelulykke for drøye to uker siden, var jeg litt usikker på hvordan denne løpeturen ville gå, men det gikk ganske greit. Vi fant frem til den lokale high schoolens athlethic field, og løp noen runder rundt fotballbanen. Føltes litt som å være med i en amerikansk film - utrolig kul opplevelse. De få andre morgenfuglene man treffer på er alle utrolig hyggelige, hilser og sier "morning" når man passerer.

Etter frokost var det på tide å komme i gang med ordning og fiksing - det er en del av det. Vi trasket ned til AT&T for å skaffe oss simkort til de norske telefonene våre, hvilket skulle vise seg å være mye vanskeligere enn forventet. Vi var over tre timer på mobilbutikken, og resultatet ble ganske middels. Karines telefon sliter med å sende tekstmeldinger til Norge, og hun kommer ikke på 3G-nettet. Mitt simkort fungerer ikke i iPhonen min, og dermed blir jeg nødt til å kjøpe en ny telefon her nede... Slitsomt, men sånn er det.

Ragnar kom og hentet oss på AT&T og vi dro ned på campus for å ordne med betaling av og nøkler til leiligheten og noen andre ting. Ettermiddagen ble tilbrakt i bakhagen ved bassenget. Viktig å nyte de rolige stundene mens vi kan. Mandag smeller det nemlig på skolen...

I dag ble det en spasertur i nabolaget for min del, og denne gangen fikk jeg sett high school-laget trene fotball før skolen. Still like being in an American movie:

Nå har vi ordnet med bilforsikring og skal straks ut for å registrere oss hos AAA, skaffe oss parkeringstillatelse på Campus, og forsøke å få tak i noen pene klær til å ha på på sykehuset. Jeg er veldig spent på hvordan skolen kommer til å bli. Det er helt klart at alle som har vært her før føler at de har hatt latterlig mye å gjøre, men i høst har de endret på timeplanen, slik at det kommer til å bli enda tøffere enn tidligere. De har nemlig forkortet ned rotasjonene i OB/GYN og Pediatrics fra åtte til seks uker - det vil si at vi har seks uker på å lære oss gyn og seks uker på pediadri. Etter det er vi faktisk ferdige. Det blir tolv uker med BEINHARD jobbing, men etter det er det ferie. Dette innebærer nok at det ikke kommer til å bli hyppige innlegg i bloggen, men jeg skal forsøke å holde en slags kontinuitet i ting.

Uansett - Cali life agrees with me foreløpig. Været er upåklagelig, passe varmt og sol hele tiden. Folk er blide, åpne og hjelpsomme og ting ordner seg stort sett selv om det kan ta litt tid. Dette kommer til å bli helt kanon!

Musikk..

En liten apropos:
Her er min nylagde spilleliste for turen - har gravd langt ned i arkivet for å finne min gamle favorittmusikk. Americana all the way, i tillegg til en del cheese og litt nyere saker. Vet ikke i hvor stor grad jeg kommer til å ha denne listen på øret i hele høst, men den blir forhåpentligvis fyldigere med tiden. Her er i allefall Spotify-linken.

goin' to America

Californ-YAY!

Da var siste dag i Norge her. Det er litt blandede følelser før avreise nå. Jeg gleder meg som et lite barn til å reise og oppleve medisinstudiet i USA, men det er mye som er litt sørgerlig å reise fra nå også. Sommeren har rast av gårde og det er så mye jeg ikke rakk å gjøre før jeg dro. Nå som forrige gang er det heldigvis bare snakk om noen få måneder, så jeg er ganske sikker på at tiden kommer til å fly, opplevelsene kommer til å stå i kø, og vips er jeg hjemme igjen.

Sist gang var bloggen litt terapi for meg da jeg fikk hjemlengsel (noe jeg fikk ganske mye av). Denne gangen satser jeg på litt mindre hjemlengsel og litt mer om THE AMERICAN DREAM (haha). For min del vil den innebære gynekologi, obstetrikk og pediatri på engelsk (og bittelitt spansk, håper jeg), lange dager og netter, mye lesing, forhåpentligvis mye nye folk og det beste den amerikanske vestkysten har å by på når det blir tid til det.

California - here I come!