You should see me with my top down!

Nå har vi endelig kommet i gang på skolen, etter mange dager med alt mulig av ordning og fiksing. Vi har registrert bilen, betalt forsikring, fått parkeringsbevis på campus, skaffet oss ID-kort og parkeringsbevis på sykehuset og internettilgang hjemme, på mobil og på sykehuset. Vi har kjørt MYE bil (det er helt merkelig å være så avhengig av bil hele tiden, man klarer seg rett og slett ikke uten). Veiene var store og litt skumle i begynnelsen, men det begynner å komme seg nå. Det er et stykke å kjøre uansett hvor vi skal, og til sykehuset er det aller lengst. Festlig, når man skal være der så tidlig som vi må. GPSen er vår trofaste venn, men heldigvis er det meste av det enorme området delt sånn nogen lunde opp i store "blocks", så når man kan de store veiene og vet hvor de svære freewayene går, så begynner det å hjelpe. Må innrømme at jeg fremdeles synes freewaykjøring er litt ubehagelig. Det går kjempefort, i seks til åtte filer, og plutselig skal man av motorveien og inn på en annen, og så av igjen. Likevel er det ingen tvil om at det er disse man må kjøre hvis man skal komme fort frem. På alle de andre "vanlige" veiene (bare fire filer...) er det lyskryss hver "quarter mile". Når vi har tid og vil se oss rundt tar vi ned taket på bilen vår, en (litt sliten) 1998 Crysler Sebring (bilde kommer senere), skrur opp lyden på radioen, tar på solbrillene og føler litt ekstra på California-tilværelsen. På søndag tok vi en tur til Newport Beach etter å ha gått litt amok hva gjelder treningstøy på Sport Chalet.

Utrolig fin liten by og svær strand. Vi kjørte og kjørte for å finne parkering, og det gikk til slutt, etter MYE styr. Søndag midt på dagen er visst ikke akkurat tiden å lete på... Det ble en fin spasertur langs stranden til Newport Pier, lunsj i solen og tur tilbake. Vi kommer nok tilbake hit flere ganger, tror jeg. Håper på å få testet om det går an å kombinere lesing med litt sol og strand.

Hva gjelder skole, må jeg faktisk si det har vært en myk start. Ok, så begynte vi dagen i går etter tre timers informasjonsforelesninger med å være på sykehuset helt til kl 22.00. Men de første timene tilbrakte vi på vaktrommet til assistentlegene uten å gjøre noe som helst. Litt utpå ettermiddagen dukket det heldigvis opp en pasient, en stakkars meksikansk kvinne med akutte magesmerter. Det viste seg at hun hadde ovarietorsjon (vridd eggstokk - ikke bra!), så hun ble hastet til operasjonssalen. Da var det egentlig lov for oss å dra hjem, men siden det visstnok er ganske rolig på avdelingen vi er på denne uken, benyttet vi sjansen til å være med og se. På med scrubs og inn for å observere. Vi var hjemme igjen på campus halv elleve. Lang dag. Det beste med det hele er jo da at siden det ligger en postoperativ pasient på avdelingen, er vi som studenter nødt til å være der før alle de andre legene for å ta en post-op-journal på henne. I og med at overlegen kommer kl 0800 og assistentlegen kl 0700, må vi være der enda en halvtime før (og det tar en halvtime å kjøre). Kort natt i natt, med andre ord. Og de av dere som kjenner meg godt, vet at jeg har ganske påfallende morratryne, så jeg må ha litt tid for at det skal forsvinne før jeg kan være representativ i hvit frakk kl 06.30. You do the math. Men alt går jo hvis man vil, og det skal foreløpig ikke stå på motivasjonen!

I dag har vi ikke gjort noen ting. Etter at vi var ferdige med pasienten kl 0830, har vi ikke sett en eneste pasient til. Mesteparten av dagen har blitt brukt til lesing, noe inne på biblioteket, noe ute i solen. Vanskelig å finne riktig temperatur for lesing. På biblioteket er det for kaldt, og midt i solsteken er det for varmt. Men det er vel en vanesak. Det er fremdeles ingen pasienter på avdelingen, så i morgen får vi lov til å komme så sent som 0800. Tror det er unntaksvis her borte, så vi nyter det mens vi kan. Forhåpentligvis ramler det inn litt flere pasienter de neste dagene. Veilederne våre er i allefall kjempehyggelige - to unge, typisk vellykkede amerikanske kvinnelige leger under 30 med mann og barn og ENORME forlovelses- og gifteringer...

Anyhwo - jeg må lese litt nå. De har så mye merkelige forkortelser for alt mulig i journalene sine her, så det er litt ekstra å lære seg i tillegg til alt det andre faglige. Siden vi fikk dra hjem tidlig fra sykehuset i dag, har jeg fått tid til å en løpetur i mitt nye treningstøy. Karine har god påvirkningskraft på meg - så på tross av at vi har hatt mye å gjøre, har det blitt tid til trening. Det skal det fortsette med. Er litt fornøyd, faktisk. Det er supert å jogge rundt her, og vi har meldt oss inn på 24HourFitness som ligger rett nedi gaten. Tungt å løpe etter lange dager på sykehuset, men det føles veldig deilig etterpå. Nå er jeg dessverre så trøtt som en strømpe, så jeg vet ikke hvor mye jeg klarer å stappe inn i hodet før det er leggetid, men jeg gir det et krampeaktig forsøk. Med Diet Coke og Jell-o blir det kanskje litt lettere :)

There's always room for Jell-O...