Pakkeangst.

Det viser seg visst at selv om man bare har bodd i koffert i tre måneder, har man klart å samle opp endel rot. Man skulle kanskje tro at det å leve med mindre klær og mindre stæsj enn vanlig ville gjøre jobben ganske mye enklere å pakke enn da jeg pakket ned hele rommet mitt i januar, men dette er nesten like vanskelig. Jeg har gitt bort sikkert fem kilo med klær, kastet alle bøker jeg ikke trenger og pakket så smart jeg kan. Likevel er kofferten full allerede, og jeg er ikke engang ferdig. Det ser ut som om jeg blir nødt til å kjøpe en ny koffert i New York. Nå reiser jeg i allefall. Det blir en dag med Anne og Camilla i Managua og en natt på luksushotell før flyet letter til US of A tidlig tidlig lørdag morgen. Gleder meg til å se Helge igjen, og the Big Apple!

El último fin de semana.

Med nytt og blondt hår og en god natts søvn innabords etter skriflig eksamen var det lite som fristet mer enn å treate seg selv litt ekstra med en dag ved bassenget på San Cristóbal. Anti-Bakke og jeg stod opp kjempetidlig, spiste verdens beste frokost på PureEarth Café og kastet oss i en taxi til hotellet. Vi var nesten alene der i begynnelsen, men flere dyr beveget seg mot vannhullet i løpet av dagen. Som Anne sier: living la vida grasa; vi har det ikke akkurat vondt her nede.

Kelnere som bringer maten til oss...

 ..mens vi ligger nøttebrune og slikker de siste solstrålene før hjemreise, gode venner og sladder ved bassengkanten er ikke akkurat å forakte. 

..og med iPhone og trådløst nett er det ikke engang noe problem å holde seg oppdatert på hva som skjer i resten av verden dersom dette skulle være ønskelig...

Etter å ha snakket om å skulle dra på en veldig bra restaurant her i byen i flere uker, klarte vi endelig å få ut fingeren og gjøre det. Cocinarte var fantastisk, både mat, vin og drinker. Det ble fort stemning for å dra ut, særlig for oss som ikke hadde vært ute dagen før på eksamensfesten, og etter middag begav vi oss dermed til Via Via der vi begynte på rommen. Det er klart det ble fuktig, og kvelden var definitivt preget av at det kun var jentene som var ute. Mye lættis, mye sladder og generelt en stemning jeg ikke har opplevd ute på byen her nede tidligere. Plutselig begynte jeg å kjenne at nå nærmer det seg virkelig slutten på oppholdet mitt her nede, og jeg hadde flere øyeblikk da jeg var litt halv-emo i går kveld. Men det er vel lov, det er alltid trist å reise vekk fra noe sånt som dette. Heldigvis er det mange som bor i Oslo, mange som skal på besøk til Oslo, og mange som jeg allerede har planer om å reise på ny ferie med ved en senere anledning.

I et desperat forsøk på å gjenskape magien fra gårsdagen, prøvde vi oss på San Cristóbal i dag også. Ikke lurt. Ca tolv storfamilier hadde okkupert hele området, og det var skriking, hoing, plasking og bråking på et desibelsnivå et par hakk over min toleransegrense. Det er surt å betale fire dollar for to kleine timer i en dyrehage der alt man ønsker er litt fred og ro og muligheten til å kunne snakke litt spansk. Jeg ligger nå rett ut på sengen min med rom-hangover og satser på at pizzaen på BigFoot er like god som den pleier i kveld. Muntlig eksamen er på tirsdag, og jeg er så lei av å snakke om de to bøkene vi har lest, Frida og Kosei, at jeg nesten spyr. Heldigvis er jeg først oppe på tirsdag og dermed ferdig klokken 8.30. Etter det er det bare kos igjen. Og pakking.

Hasta luego!

Salón de Belleza.

Skriftlig eksamen er over, 10 studiepoeng unnagjort. Etter å ha sittet inne i verdens mest behagelig tempererte lokale hele fredag formiddag, var det rett og slett grusomt å gå ut av eksamenslokalet for å levere. De siste dagene har vært rekordvarme, med temperaturer rundt 40 grader selv i ellevetiden på kvelden. Det merket man spesielt godt da Anne og jeg bestemte oss for å premiere vår egen eksamensinnsats ved å dra på ekte nicaraguansk skjønnhetssalong for å stripe håret. Til den rystende prisen av 120 norske kroner er man villig til å trosse noen ekstra varmegrader for å bli litt penere. Håret har, som så mye annet kosmetisk her nede, gått for lut og kaldt vann. Det var definitvt på tide å gjøre noe med det. Du vet det er på tide å klippe seg når frisøren ber om å få lov til å gjøre det gratis...

Skjønnhetssalong Nica-style er litt annerledes enn hippe og trendy friøsrsalonger hjemme i Oslo der man omtrent føler man må unnskylde at man ber folk om å fikse håret sitt. Mens Anne satt og ble stripet, bestemte den erfarne frisøren å kjøre bestemoren sin en liten tur, og komme tilbake et par timer senere. Resten av stripejobben ble da overlatt til en jente som var yngre enn meg, og som ikke akkurat så ut som om hun visste hva hun drev med. Vi trøstet hverandre med at det bare kostet 120 kroner, og at i verste fall får man reparere når man kommer hjem til Norge. Likevel var det en smule frykt i stemmen til Anne der hun satt som et juletre med folie i håret og svetteperler i pannen.

Etterhvert skulle det vise seg, på tross av vår tvil, at disse menneskene faktisk visste hva de drev med. Striper, farging, føning, alt gikk bra. Det tok bare tid - som alt annet i dette landet. Hva skal man med flere enn én vask i lokalet, for eksempel? Hvorfor ikke bare la den hvite turisten sitte i et hjørne og vente litt lenger, med fullt av peroksyd i håret, mens et par andre av Nicadamene som er der skal vaske håret først? Jeg var litt nervøs for å bli platina en stund... Og i en by der det er vannmangel hver eneste dag, vet man aldri om man har nok vann til å skylle ut fargen heller. Den store bøtten med ekstra vann som stod ved siden av vasken var i ferd med å gå tom da det var min tur. I løpet av tiden vi satt der fikk vi virkelig observert latinoversjonen av det jeg vil kalle prototypen på beauty salon: Damer i alle stoler med diverse saker og ting i håret. Noen fønes, andre klippes, andre farges, noen får pedikyr og andre manikyr. Alt foregår på et bittelite område og alle snakker om det siste sladderet. Selv om jeg følte meg helt usannsynlig ufresh der jeg satt, gjennomvåt av svette etter å ha sittet over en time i en skinnstol og med sølvpapir i håret, var det en fantastisk opplevelse å ha vært med på. Fine på håret ble vi begge to også.

Fire timer tok det. Og etter en kjapp dusj var vi klare for å feire at eksamen var over. Da er det flott at lyset går i det man skal barbere leggene og sminke seg. Begge handlinger ble utført etter forholdene, med et ganske middels resultat. Nevnte jeg forresten hvor varmt det har vært de siste dagene? Prøv å stresse deg gjennom dusjen, sminking i bekmørket og ta første og beste taxi til eksamens-pizzakveld for kun å finne ut at man ikke hadde trengt å sminke seg, heller ikke å ha håret løst for å vise det frem, eller å pynte seg over hodet. Det var god pizza og altfor godt med kald pils, men det ble en tidlig kveld. Jeg beklager, men jeg orker faktisk ikke dra på diskotek når det er førti grader. Da er det bedre å legge seg tidlig etter en dag med mange inntrykk og heller være klar for det som skulle bli en lørdag for historiebøkene... More will come.

Instatáneas - la playa.

Det er særs lite å fortelle om dagene som går nå mot eksamen, så i stedet for å skrive masse babbel om uninteressante ting, syns jeg det passer bedre med litt visuell moro. Og - det er rart hvor mye morsommere det er å lage blogginnlegg og leke med bilder enn det er å lese spansk. På tirsdag dro Marta og jeg på en liten utflukt langs stranden og snappet noen shots.

Bursdagsbarnet på vei til skolen for siste gang..

Marta sover.

Gjerdet til naboen til skolen.. På tide å pusse opp?

Vakre Marta.

Klipper og slikt.

Kaktus

Mer klipper, sjøsprøyt osv.

Nicaraguas fineste strandhus.

Skjell, vel.

Tilstanden forøvrig er som følger: Vi er svette, varme, lei og snart helt tomme i hodet med unntak av altfor mange verbformer. Riktignok er ikke denne eksamensperioden overhodet sammenliknbar med et helt semesters eksamensoppkjøring på medisin, men toleransegrensen for hvor lenge man kan holde ut lesingen av gangen er noe lavere i denne varmen. I dag søkes det tilflukt på Café Latino, der det finnes aircondition og god kaffe. I morgen smeller det, skriftlig står for døren.

GiardiHVA?

Nå har jeg hatt en mage som ikke har fungert i en hel uke, og jeg er bokstavelig talt drittlei. Etter nøye googling og konsultering med leger både her og hjemme i Norge (takk, Petter), er mest sannsynlig diagnose Giardia - ja, det stemmer, parasitten som tok knekken på tarmsystemet til halve Bergen i 2004. Jeg kastet meg på en hestekur med Flagyl og satser på å bli bedre i løpet av helgen.

Med unntak av en åpen og varig date med ramma, har denne uken ellers vært ganske trivelig. Siden timeplanen har tillatt det, har to av dagene blitt tilbrakt på Hotel San Cristóbal i stedenfor på stranden. Her har Camilla, Stina og jeg har gjort tapre forsøk på å pugge verb og annen spansk, samtidig som vi har kunnet friske opp brunfargen som var i ferd med å forsvinne etter litt for mange dager tilbrakt innendørs og i skyggen. Jeg skal jo snart hjem - er litt pinlig å komme hjem blek... Vi er nå ferdig med alle kapitlene i spanskboken, og da gjenstår det bare å stappe inn så mye kunnskap som mulig før eksamen på fredag.  Tolv verbtider (der flertallet brukes i sammenhenger som man ikke engang tenker over at finnes..) og andre gramatiske festligheter er det som står sentralt frem mot skriftlig. Snakkingen tar vi sånn innimellom. Jeg har troen på at dette skal gå fint, i allefall fint nok. Bildene er tatt med iPhone, så jeg beklager kvaliteten. Men det er viktig å forevige de små tingene også. De er altså av meg som svetter meg brun og Camilla og meg på bussen til skolen.

I løpet av semesteret her nede har jeg hatt "jobben" som husrepresentant for Casa Santiago - huset der jeg bor. Jeg må ærlig innrømme at det ikke akkurat har vært i overkant mye arbeid, men tydeligvis nok til at ledelsen fant det for godt å ta med meg og de to andre husrepresentantene på en liten utflukt i går. Vi dro til Laguna del Tigre, som er en lagune i et vulkankrater ca en times tid unna León. Med unntak av det usannsynlige antallet mygg, var det vanvittig fint der.

Vi tilbrakte hele ettermiddagen der, sammen med Rigo og Joakim. Med litt supersterk insektspray går alt bra. Herlig å bade i perfekt temperert ferskvann, langt inn i ødemarken uten et eneste annet menneske i nærheten.

Det eneste som var litt kjedelig var å traske opp verdens bratteste og mest støvete bakke etter en avkjølende og avslappende ettermiddag. Det førte selvfølgelig nok en gang til svetting som får det til å se ut som man kommer rett fra dusjen, og det hjalp ikke å ikke ha spist ordentlig siden forrige lørdag. Jeg var helt knekt da vi kom hjem, og endte opp med å tilbringe fredagskvelden med macen på fanget alene på rommet mitt med viften på fullt, hvorpå jeg sovnet i ni-tiden.

Her er Joakim og Rigo, samt Gro Anita, Thomas og jeg. Bra folk, fin tur og en morsom opplevelse.

Frøkna poserer i bikini...

Slik har altså uken vært. Jeg har heldigvis klart, dog noe halvveis, å delta på endel av det som har foregått, magen til tross. Nå venter siste natt på strandhuset til Rigo og garantert en koselig avslutning på det som har vært et sinnsykt bra semester. Kjipt jeg ikke kan drikke alkohol, da Flagyl fungerer som antabus, men heller edru enn parasittinfestert. God helg!

Intoxicación alimentaria.

Etter først å ha hatt en over middels klein lørdag, virket det som en god idé å gå ut å spise på byens nye kinarestaurant. Vi har tross alt stort sett spist ris, bønner, altfor lite grønnsaker og altfor mye karbohydrater. Derfor fristet det ganske med litt annerledes mat. Godt var det også. Bare synd jeg spiste kylling. Jeg våknet opp samme natten og var hundre prosent sikker på at jeg hadde fått blindtarmbetennelse. Aldri har jeg hatt så vondt i magen, og jeg var til og med slippøm over McBurneys. Så for meg å måtte operere vekk appendix HER, og fikk påfølgende mareritt om dette, før jeg skjønte at det måtte være maten. Jeg lå innendørs i hele går, og idag måtte jeg hjem tidlig fra skolen. Eneste jeg kan gjøre er å klamre meg til Gatoraden min, og satse på at det går over snart. Er på dag to nå. Det verste er at så lenge jeg ikke spiser, er jeg nogenlunde oppegående, kun avbrutt av noen voldsomme magekramper sånn innimellom. Jeg er til og med sulten, men det er jo ikke noen vits i å spise når man ikke klarer å holde på noe av det.

Og jeg som trodde jeg skulle slippe unna. Selv om man her nede stort sett aldri er fornøyd med maten, eller hvordan kroppen reagerer på den, hadde jeg hittil sluppet unna den verste runden matforgiftning. Selv da 70% av mine medstudenter lå rett ut med hyppige stevnemøter med ramma, kun avbrutt av desperate forsøk på å få i seg nok væske innimellom, slapp jeg unna. Men man skal passe seg for å si sånt høyt. Jeg banket i alle slags bord, men det hjalp altså ikke. Min medfølelse går til alle mine medstudenter som har hatt det slik som dette mer eller mindre hele oppholdet her nede. Dette er ikke moro. Jeg tror jeg har blitt litt mer slurvete etter å ha vært her uten å bli syk såpass lenge, og det kom og tok meg på senga til slutt. "Jeg er vant til bakteriefloraen her nå" - NEI! Lærepenge: Man skal ALDRI bli høy på pæra når det kommer til tarmbakterier... Nam.

Det som holder motet oppe er litt cheesy salsa: Luis Enrique - Como volver a ser feliz.

Hjemlengsel?

Når det nå er i ferd med å nærme seg TI uker siden jeg reiste fra Tigerstaden, er det klart at det dukker opp tanker om hva som venter når jeg kommer hjem. I løpet av oppholdet her nede har jeg hatt noen snev av hjemlengsel, men det har aldri vært uutholdelig, og jeg stortrives med å være her. Noen dager med litt under 40 varmegrader klarer ikke å skremme meg så lett. Når jeg da en gang likevel har lidd under følelsen av å savne det som er hjemme, har det hjulpet å tune inn litt DeLillos på øret og kikke på gamle bilder på Facebook. Rett før påske var jeg likevel litt demotivert og lei. Ikke av folk, men litt av León, men mest av ikke å kunne være med på alt som skjer hjemme i Norge. Etter ti dager i Guatemala har jeg nå kommet tilbake til León og innsett at det er under fire uker til jeg kommer hjem! Plutselig ble følelsen jeg hele tiden har hatt av at det er dødslenge til jeg skal hjem omgjort til en følelse av desperasjon over at jeg ikke skal være her lenge nok. Jeg lider plutselig av to typer hjemlengsel - en til Norge og en til León. Derfor har jeg, som det listemennesket jeg er, laget en liten liste over bra og dårlige sider av León, samt hva jeg gleder meg mest til når jeg kommer hjem.

Dette blir bra å reise fra:
...Svette netter med dårlig søvn og et treskeverk av en vifte.
...Klåfingrete, plystrende og ropende Nicagutter.
...Ekkel og fet Nicamat som gjør at magen ser ut som en ballong til enhver tid.
...Sukker - ja, for det er sukker i ALT!
...Å vaske klær for hånd i en altfor lav vask, med kaldt vann.
...Det ekle kjøkkenet på Casa Santiago
...Generelt slitne hosteller, ekle bad og toaletter.
...Vannmangel som gjør det vrient å dusje, for ikke snakke om å dra ned i do.
...Alle former for overdreven svetting - svettebart, sittemerker, armhuler, nakke, rygg, legg osv.
...Svære lastebiler med fem tonn høytalere som kjører rundt i byen og spiller reggaeton mens noen snakker altfor høyt.
...Løshunder og hundebæsj.
...Metro Spa - verdens ekleste treningssenter.
...Følelsen av utrygghet når man skal hjem om kvelden.
...Reggaeton.

Dette kommer jeg til å savne:
...Toña, Victoria og Flor de Caña.
...At pilsen koster 6 kroner på byen, og en flaske rom 40.
...Å kunne gå i sommerkjole hver dag.
...Å ligge på stranden på Las Peñitas.
...Helgeturer til Casa Rigo.
...Granada.
...Bade i Stillehavet.
...Å være brun hele tiden, selv om man ikke jobber så veldig for det.
...Pizzakveld på Pure Earth Café, der man får pizza og mojito for 40 kroner.
...Comedor Lucia - spis deg mett til middag for 10 kroner.
...Lesedager på Cafe Rosita.
...Leche con banano y piña.
...Gallo Pinto (jepp, det er sant!)
...Å snakke spansk.
...Salsa, bachata og merengue - selv om jeg ikke kan danse det så bra.
...Heite backpackere...
...Alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med!

Dette er det jeg gleder meg mest til å komme hjem til:
...DERE!
...Familien, såklart, i hele sin utstrekning.
...Kantina på PK (!).
...Anestesien.
...Grovt brød, knekkebrød og appelsinjuice med fruktkjøtt UTEN sukker.
...Makrell i tomat.
...Mammas hjemmelagde jordbærsyltetøy.
...Filterkaffe.
...Reker, hvitvin og iskald pils.
...Aker Brygge.
...Uteserveringen på Rust.
...Oslofjorden.
...Sushi.
...Tasty Thai.
...Frognerparken.
...Frognebadet.
...St.Hanshaugen.
...Frokost på Åpent Bakeri.
...Smågodt.
...Kaffebrenneriet.
...Sene kvelder på terrassen i Hegdis.
...Matbutikker der man finner alt man vil ha.
...OVN, så jeg kan bake!
...Jogge ute uten å bli påkjørt.
...Varmt vann i dusjen.
...Sengen min, dynen min og puten min.
...og helt latterlig mange andre ting.

Tiden går så fort, og jeg skal prøve å få så mye ut av den som mulig nå. Eksamen i spansk er om to uker og etter det kommer 1.mai fort nok, og da er det slutt på Nica, på folket og feriefølelsen. Bare litt New York, og vips, så er jeg hjemme!

homesick
cause I no longer know
what home is

¡Qué (Monte) Rico!

Monte Rico var, som jeg allerede har nevnt, litt for varmt og klamt, og litt for slækt. Men vi hadde det da skrekkelig hyggelig likevel! Her kommer noen snapshots:

Et lite basseng på deling med nabobungalowen - og en Cashewnøttre over. Kunne ikke dy meg, måtte turne litt..

Snorre viser frem rare frukter og bær. Dette er en cashew. EN nøtt per frukt. Ikke rart de er dyre..

Kjempesjakk er tingen på Johnny's Place, Monte Rico.

Og når viften ikke funker, prøver Snorre å dytte den i gang. Mission failed, vi var alle svette den natten.

Beste middagen i løpet av mitt opphold i Mellom-Amerika - på Pelicán.

Over gjennomsnittlig avslappende bar. Hva skal man med stoler når man kan ligge på madrasser på gulvet?

Litt skummelt tivoli.

Mmm, Coco Fria.

Ikke så mmm, ville du quita la sed (slukket tørsten) fra denne kiosken?

Det var Monte Rico. Mas o menos.

Farger, folk og festival - Antigua i bilder.

Her kommer resten av historien fra Guatemala - med bilder!

Foruten å handle litt for mye og "feire" påske i Antigua, har vi trasket mye rundt. Det å være fem på tur har vært veldig greit, for vi har alltid kunnet dele oss hvis det har vært ulike ønsker eller behov, men vi har også kunnet traske endel sammen. Første dagen var Snorre, Emma og jeg ute og så oss om, shoppet litt og drakk kaffe.

Gate i vakre Antigua.

Meg som lukter litt på blomster,

og Emma på det første hostellet vårt.

Snorre og meg i hovedgaten.

Vi fant en gammel ruin og kikket litt på den, utsikten og tok litt for mange bilder. Her er noen av mine favoritter:

Mer blomsterlukting...

Emma og Snorre skuer utover Volcan Fuego.

...og enda mer...

Gamle ruiner

Hoppe!

De siste dagene i Antigua var kraftig preget av Semana Santa, og vi var nysgjerrige skuende. Torsdagen trasket vi rundt og kikket litt på kirker og byen og slikt. I Iglesia de la Merced, som er stor og lå nærmest hostellet vårt, var det svære utstilliger med prosesjonsstatuer og offergaver i form av alt fra frukt og brød til egen bløtkake med Jesus på.

Liten gutt i påskekostyme på plassen foran Iglesia de la Merced.

Langfredag tok det helt av. To helt ENORME prosesjoner fra det største kirkene i byen møttes på torget og gikk hver sin runde. Grovt regnet vil jeg anslå at det var over 100 000 mennesker på det lille området Parque Central utgjør i Antigua. Vi var fanget i midten av det hele, og hadde dermed en vanvittig utsikt.

MANGE mennesker!

Jeg som lurer på hva som skjer der borte..

Korsfestelsen iscenesatt.

Parque Central og MYE mennesker-

Enorme dukker iscenesatt i påskeevangeliet ble båret på enorme trebårer, og alt fra unge gutter til gamle menn deltok i bæringen. De så ut som de holdt på å kollapse, men hva vet jeg, man skal vel lide i denne høytiden.. Alle menn og kvinner som deltok i toget var kledd i sorte kostymer, det var røkelse overalt, og skummel hornmusikk ble spilt mens prosesjonen gikk forbi. De kreftene hvert enkelt menneske bruker for å bære disse bårene og de verdiene som ligger i hver enkelt lille detalj i dem er helt utrolig imponerende. Det er pompøst, overdådig og etter min smak i overkant grotesk. Likevel er det en folkefest, og en gledens tid. Merkelig kombinasjon. Noe av det vakreste jeg har sett er alle familier og venner som samarbeider om å lage svære blomsterdekorasjoner i gatene. For noen virker det som om dette er høydepunktet. Barn og voksne sammen pynter med furubar, blomster, farget sagflis og andre ting i de flotteste mønstre og motiver. Hele byen lukter av barnåler og friske blomster, og små og store er ute hele dagen og natten for å gjøre dem ferdig, de spiser sammen, hører på musikk og hjelper hverandre. Ganske flott. Bare synd disse dekorasjonene varer i nøyaktig en natt.

Liten gutt som hjelper far å vanne...

En av maaaange vakre dekorasjoner..

..og den som etter min mening tok kaka...

Antigua har vært en av de mest spennende opplevelsene jeg har hatt på lenge, og jeg er vanvittig glad for at jeg dro. Vi var nok en dag for lenge. Etter litt for mye shopping og trasking i 500 år gamle brosteinsgater, begynte flere å bli litt lei, tror jeg. Likevel tror jeg ikke at jeg er ferdig med Guatemala. Dette er et land som har så mye å by på at det definitivt ikke holder med en drøy uke. Det får bli mer en annen gang.

Det føles godt å være hjemme igjen i León nå, etter en utrolig lang bussreise. Vi stod opp fire søndag morgen, og ble plukket opp av shuttlebussen som skulle frakte oss trygt ned fra fjellene til Guatemala City der bussen gikk fra. Tre filmer senere var bussen i San Salvador, og vi rakk såvidt å komme av bussen, før neste buss til Nicaragua kom og plukket oss opp igjen. Jeg har sovet litt, men også sett et flertall vanvittig dårlige spillefilmer, håndplukket av de bortskjemte rich-kidsa på 1.klasse i bussen.  Jeg kan ikke få sagt nok hvor ufattelig knirkefritt denne reisen har gått. Det er nesten så jeg ikke har hatt nok bord å banke i, men nå som jeg er hjemme igjen kan jeg prise meg lykkelig over tingenes tilstand. Jeg har følt meg trygg til enhver tid de siste ti dagene. Bussen har gått (omtrent) når den skal. Det har ordnet seg med bosted, ingen har blitt ranet eller frastjålet noe, og jeg tror jeg snakker for hele reisefølget mitt når jeg sier at dette har vært en vanvittig flott ferie. Her er vi, i skikkelig Abercrombie&Fitch-stil:

Snorre, Emma, Linn og Marit i sliten dørkarm.

Og der fikk jeg være med også :)