Feliz Semana Santa!

Denne uken har gått så fort at jeg ikke vet ordet av meg. Kort fortalt kan det vel oppsummeres i litt strand, mye svett by med leche con banano y piña (som sikkert høres udigg ut, men fytti som jeg skal lage det i blenderen når jeg kommer hjem - til alle som vil..) og bagels på Cafe Rosíta og det som ellers foregår der - lesing. Camilla og jeg har prøvd vårt beste å høre hverandre i så mange uregelmessige og regelmessige verb vi kan. Varmen knekker oss i blant, men jeg merker det hjelper på skillsa. Det begynner å bli mange verbtider, men det er ganske enkelt slik at hvis man kan verbene i dette språket, kommer man utrolig langt. Jeg kan ikke fatte at det går an å gjøre et språk så kort og greit og likevel så vrient. På norsk bruker vi helt vanvittig mange ord for å si noe, mens på spansk bøyer man bare verbet eller verbene man ønsker å bruke, og hiver på noen pronomen sammen med verbet. Setningene blir mye kortere, og jeg synes det er litt kult. Glosene kommer av seg selv, og svært mange ord er latterlig logiske. Det er mye å holde styr på, men jeg merker at jeg er i ferd med å bli bedre i spansk, og det kjennes bra. Jeg har til og med klart å bestille både tur- og returbillett til Guatemala uten å bruke et eneste ord engelsk (ikke at det hadde vært til noe særlig hjelp uansett..). Damen i disken forstod i allefall hva jeg sa. Det kan man like.

Ellers har det skjedd særs lite siste uken. Har fått skypet med gode mennesker, og kjent på litt hjemlengsel. Det gjør ingenting. Jeg vil ikke hjem, men det er godt å tenke litt på det man savner hjemme, også. Og selv om livet her går strålende uten alle dere der hjemme, er det hyggelig å vite at man har noe å komme hjem til. Lå i hengekøyen på skolen i dag og drømte om Oslosommer og alt den har med seg. Reker og hvitvin, sene kvelder på terrassen i Hegdis, parkhenging, utepils, mammas stekte makrell og jordbær til dessert, hopping fra klippene på Kalvøya, båtturer til øyene i Oslofjorden, sløve dager, varme bakgårder, god musikk og gode venner. Jeg tror dette kan bli en bra sommer. Likevel har jeg innsett at det er viktig å ikke tenke for mye på slikt mens jeg er her. Plutselig er jeg hjemme igjen, og savner León og menneskene her i stedenfor (for ja, det er menneskene jeg kommer til å savne herfra også. Byen er fremdeles slik som jeg beskrev den i forrige innlegg..) Klisjé: Man vet ikke hvor bra man har det før man kommer vekk fra det og har tid til å tenke over alle de gode tingene. Ok, jeg kan si det nå: Jeg savner dere, os hecho de menos!

I tillegg til hjemlengsel, svette studier og merkelige melkedrikker, har jeg også utforsket spansk og latinamerikansk musikk spesielt mye denne uken (mer enn bare å overhøre det overalt, jeg har faktisk gått aktivt inn for å høre på disse greiene..). Her i León (og formodentlig i de fleste andre land i denne regionen) går det i følgende sjangere: Salsa, bachata og merengue. Musikk som det ikke er mulig å danse til alene. Ganske moro. Jeg har ikke gått på noe kurs, men det er bare å ha grunntrinnene inne og vrikke vanvittig med hoftene, så går det stort sett fint. I tillegg til disse klassikerne er den store hiten på diskotekene den grusomme musikksjangeren REGGAETON. Hjælp og hjælp. Det verste er at med litt rom innabords, er det skummelt hvor lett man begynner å vrikke på alt som er i takt med denne musikken og ender opp med påfølgende klissvått hår og sminke som renner ned på haken. Men i min søken etter ordentlig musikk, og å slippe reggaeton, fant jeg litt spansk (ikke latinamerikansk) musikk underveis. Det er noe med denne spanske gitaren, altså. For ikke å snakke om språket - du verden så godt det gjør seg i sanger. Jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med denne kulturen, enten det er Latin-Amerika eller Spania. A mí me gusta mucho. La musica, la cultura, casi todo (utenom ekle gutter som kysser, plystrer og omtrent hiver seg ut av bilen sin eller av sykkelen når det går lyse jenter (chelas) forbi.). Anywho:  her er en sang jeg fant i går og liker veldig godt, og som kommer til å bli med meg på ferie.

Jeg må legge meg nå. 14 timer busstur venter om kun fire timer. Det skal bli litt digg med aircondition og behagelige uklamme busseter i så mange timer. Jeg håper bare alt går knirkefritt. Alle jeg har snakket med om Guatemala har sagt at jeg må være forsiktig; "Cuidate, Guatemala es muy peligroso". Optimist som jeg er, regner jeg med at det går bra, men jeg merker jeg er ganske fornøyd med at vi er seks stykker som reiser sammen, og at to av folkene er gutter. Turen går først til Monte Rico, en liten standby på Stillehavskysten, og etterpå til den gamle hovedstaden Antigua. Påskefeiringen er SVÆR her, og jeg gleder meg til å se det live. Å slippe unna León blir også ganske digg. Med så mange fridager er visst stort sett alle i byen drita hele uken, de fyllekjører og fyllebader i de enorme bølgene om natten - flere dør denne uken i ulykker enn hele resten av året. Ikke bra. Håper Guatemala blir bedre.

Mens dere andre er på vei til trygge og gode norske fjell eller tilbringer første helgen av påsken fyllesyke, kommer jeg til å sitte med en god mix av DeLillos og nye latinotunz på øret på vei til skumle Guatemala. Jeg kommer til å tenke på dere.

God påske alle sammen!

Rømme byen...

Nå er jeg halvveis her nede. León er i ferd med å stryke meg kraftig mothårs om dagen. Det er altfor varmt, støvete, møkkete, bråkete, og nevnte jeg hvor jævlig (unnskyld uttrykket) varmt det er her? Tanken på å svette seg gjennom en helg i denne klaustrofobiske byen var ikke til å holde ut for flere enn bare meg. Når i tillegg over 1/3 av studentene ligger rett ut med magevirus, var det ganske fristende å komme seg bort fra elendigheten. Heldigvis trenger det ikke å innebære voldsomme reiseutgifter, en liten taxitur gjør susen. Fredag morgen bar det dermed til Las Penitas, skolestranden vår, for å tilbringe helgen på strandhuset til Rigo. Det har vært fantastisk deilig å kunne slappe fullstendig av. Man skal ikke kimse av det å sove utendørs i en herlig hengekøye.

Typisk Strandpynt

 

Store bølger og solnedgang - klassisk, men fint

 

Risky business å stå så nærme vannkanten...

Det er klart at når Flor de Caña og Cola fyller kjøleskapet, blir det alltid ekstra trivelig. Lørdagen fikk vi til og med besøk av Olof og Snorre som, om mulig, hevet stemningen ytterligere. Celebert besøk av Martine fra San Francisco var også svært velkomment. Vi har hørt på god musikk, takket være Camillas fantastiske høytalerinnkjøp, og ellers gjort alt som skal gjøres i lag med gode venner i sommervarmen.

Martine og Camilla

Jeg poserer litt

Marta i brusende bølger

Olof og Marta ser på stjernene

Hele gjengen samlet

Marta og bonfire

Fay Erle i bølgebrus

Det å slippe unna den trykkende varmen i León og kjenne havbrisen suse i håret har gjort samtlige veldig godt. Personlig føler jeg meg i allefall klar for en siste uke før påske med intens spansklæring. Tre verbformer i fortid, samt upersonlige former og presens på rams i løpet av uken er målet. Måtte det være mulig å finne et sted der ikke svetten drypper fra pannen og ned i Rápido Rápido og ødelegger neste kapittel om Kosei. Det er lov å drømme... Termometeret kryper faretruende nært førti om dagen. Kan ikke si jeg gleder meg. Litt mer skole nå, så venter et lite avbrekk med ti dager i Guatemala.

Litt nicavett - svett uansett...

Jeg har flyttet til et varmt land, en varm by. For å være nøyaktig, den varmeste byen i hele Mellomamerika. Det er det ingen tvil om. Svetten renner, og jeg er ikke alene om å ha det slik. Jeg har aldri sett makan til antall statusoppdateringer på Facebook om svetting, klamhet og utmattethet. Det er klart jeg har full forståelse for at dette høres ut som klaging for folk som sitter hjemme i Norge og fremdeles fryser på tærne på grunn av slapsete og våte sko, og som sikkert begynner å bli forkjølet fordi de valgte å droppe stillongsen den første dagen med sol i håp om at det begynner å likne på vår. Jeg beklager det. Jeg vet dette er selvvalgt og at jeg ikke har grunn til å klage. Men jeg gjør det. Eller, jeg vil heller si det slik at jeg velger å bruke et blogginnlegg på å få dere der hjemme til å forstå at det faktisk kan bli for varmt, eller demasiado calor som vi sier her nede. For å illustrere dette har jeg laget en liten liste:

Du vet du bor i León i mars når:

...folk spør om du har dusjet etter en løpetur på tredemøllen.
...du kan vri opp t-skjorten og håret etter en tur på byen.
...det ser ut som du har tisset på deg etter å ha sittet mer enn fem minutter på en plastikstol eller et sete på bussen.
...svetting på ryggen innebærer at hele overdelen skifter til mørkere farge. Små flekker eksisterer ikke lenger.
...du gruer deg til å skifte klær - de du har på vil ikke av, og de som skal på vil ikke på.
...du har blitt immun mot svettelukt.
...du skulle ønske du hadde kraftigere øyebryn som kunne tatt av for solkrem/svettekombinasjonen som hele tiden renner ned i øynene.
...du skulle ønske det fantes egen deodorant for overleppen, da svettebart er fullstendig uungåelig til enhver tid.
...t-skjorten du har på ser ut som den er laget i batikkmønster, men i virkeligheten er det bare flere årganger svette som har tørket på ulik tid som har bidratt til mønsteret.
...du blir igjen i kinosalen selv om filmen er forferdelig dårlig fordi det er aircondition der, og tanken på å gå ut ikke er til å holde ut.
...du innser at klærne dine har blitt større, selv om du bare spiser carbs og ligger på stranden.
...du drikker 5 liter vann om dagen, og likevel er tørst.
...du nesten begynner å grine når strømmen går midt på natten og viften slutter å dure. Spesielt hvis det er lenge til vaskedamen skal skifte sengetøyet ditt.
...du endelig forstår hvorfor i alle dager Nicasedlene er laget i plastik - de hadde gått i oppløsning i lommen om de hadde vært av papir.
...du innser at man kan produsere svette fra alle porer i kroppen, og oppdager svetteperler på steder du ikke trodde det var mulig - det være seg leggen, håndflatene, magen eller skuldrene.

Sånn! Det er ikke synd på meg. Jeg vet det. Men sånn er det nå en gang. Det kan bli for varmt. Og varmere skal det bli. Gleder meg til førti-pluss om noen uker. Den tid, den sorg. Nå er det fest og St.Paddy's day her nede. Klar for grønn aften og mer svetting. Hasta pronto!

Helgetur i bilder.

Her er noen snapshots fra helgen. 

Takk til Marta for god dokumentasjon!

Dámelo! Granada

Leker deilig...

 

Viva la poesia!

Kos 2010 - eller Granada om du vilLaguna de Apoyo - the Monkey Hut! 

Stina og Marta lever livet!

Baklengsstup...

Underwater Marta

Underwater me

Slapper av på brygga med bena dinglende i vannet...

Chicas på helgetur.

Etter det som kan sies å ha vært en ganske lang og slitsom uke i León, valgte syv tupper (undertegnede, Trine, Marta, Fay-Erle, Thea, Camilla og Stina) å rette nesen mot noe annet - Granada. Byen som ligger ved Lago De Nicaragua og har vært Leóns store politiske motsetning siden kolonitiden.

For å komme til Granada må man busse, først fra León til Managua (som forresten er et høl av dimensjoner!), og videre fra Managua til Granada. Svette, skitne og tørste ankom vi Granada i ett-tiden. Vi fant et hostel - The Bearded Monkey - og la fra oss tingene våre på en sovesal, før vi dro ut for å se byen. Og det er ikke bare det politiske som skiller León fra Granada. I tillegg til å være mer preget av turisme, var det faktisk et vanvittig behagelig sted å være. Rolige gater. Mindre bråk. I stedenfor at hvert eneste hankjønn i byen roper, skriker og kysser etter hvite damer, er det kanskje bare én av ti. Det merkes. Man kan til og med sitte stille på en fortauskant og spise is uten å være redd for å bil påkjørt av biler. Bygningene er mer velholdt, gatene renere og menneskene hyggeligere.
Camilla poserer gjerne...

Fotosessions foran fine bygninger, en tur ned til vannkanten og lunsj på en trivelig restaurant var syssel for ettermiddagen. Litt shopping ble det jo, typisk smykker, vesker og liknende. Og undertøy - for enkelte. Marta viste stolt frem sine nye truser midt på torget i Granada og fikk utrolig nok litt ekstra oppmerksomhet.. Med litt tommere lommebøker og noen sights rikere ble det en liten tur tilbake til hostellet for dusjing og fiksing, etterfulgt av øl. Vi møtte noen amerikanere, og endte opp med å dra ut med dem da en av dem hadde bursdag. Mye turister. Lo av white boys som prøvde å danse. Øl. Rom. Danset litt, snakket ikke noe spansk, men til gjengjeld fikk vi sjansen til å trimme engelsken litt. Noen av turistene var til og med kjekke. Det ble en sen kveld for flere.

Lørdag morgen gikk turen til Laguna de Apoyo - en innsjø dannet i et svært vulkankrater. Det er et av de vakreste stedene jeg har vært. Klart, rent og rolig vann og vanvittig flott natur. Vi delte oss i to - to av jentene bodde på et bittelite og utrolig rolig hostell en stykke unna oss, og levde i luksus for minimalt med penger. Vi fem andre sjekket inn på The Monkey Hut - et hostell ved vannkanten, med brygge, kayakutlån, flyteringer og verdens beste pizzeria i bakhagen. Det er lenge siden jeg har badet så mye. Mangel på vind gjorde at det ble ganske hett etterhvert, og jeg tror jeg slo ny rekord i svetting. Når blir det slik at det renner fra leggen? Litt lite solkrem og det faktum at man svetter vekk det lille som er fører ganske logisk til at man blir litt solbrent. Det var en stund siden flere av oss hadde sett solen i León - mye skole og lite strandliv siste uken. Men det gikk bra. Det er brunt nå.

Da kvelden kom, merket vi hvor slitne vi var. Lite søvn natten før, humpete biltur, mye sol og herjing i vannet tar på. Etter en skikkelig nicamiddag med grillet kjøtt, ris og bønner og en iskald pils, var det leggetid før klokken var blitt ni. Jeg sov hele natten gjennom, kun avbrutt av Camilla som stjal litt dyne ved et par anledninger og lo hjertelig i søvne da jeg dro den tilbake.

I dag var det frokost med sukret, amerikansk frokostblanding, noen timer på flytebryggen og utsjekk. Det ble litt dyrere enn plaglagt, men vi klarte det akkurat. To bussturer senere er alle nå trygt tilbake i León. Og det er digg. Jeg føler at helgen har vart mye lenger enn en helg, og at jeg har hatt skikkelig ferie. Jeg vet det høres dumt ut for dere der hjemme, men det er faktisk hverdag her nede også. Den bare utspiller seg i en annen kontekst. Fri er fremdeles noe annet enn ikke fri, og når man tar seg en helg på denne måten kjenner man på hvor digg det kan være å bo i dette landet.

Jeg har dessverre ikke fått tatt så mange bilder i helgen. Kameraet mitt gikk tomt for batteri, og susehue som jeg er, hadde jeg selvfølgelig ikke med adapter til laderen.

Derechas de las mujeres?

Ok. Jeg bor i et land som provoserer meg. Veldig. Det er lenge siden jeg har vært så sinna. I et land der det er machisme som styrer, og kvinner ikke er verdt en dritt. Virkelig.

Jeg har nettopp vært på en forelesning med en nicaraguansk gynekolog. Hun snakket om kvinnehelse i dette landet, og Gud hjelpe meg for noen rystende tall og fakta. Jeg skal ikke en gang forsøke å gjengi alt. Men kort fortalt er det slik at 3/4 av de fattige i dette landet er kvinner. 92% oppgir at de er husmødre, men sannheten er at de står for over 70% av familiens inntekt. Mannen er sjefen, men i realiteten er det kvinnene som driver husholdningen. Få kvinner oppgir at de blir mishandlet hjemme, men på direkte sprøsmål om slag og vold, svarer opptil 53% at det foregår i hjemmet, det er jo bare "en del av det å være gift". De siste årene har til og med forekomsten av vold i hjemmet økt betydelig. I et land som er så godt som et diktatur, og vold er hverdagskost, er det klart at vold i hjemmet også øker. I dette landet er en ung jentes verste fiende hennes egen far eller stefar.

Abort er forbudt i Nicaragua. Frem til 2006 var det tillatt med terapeutisk abort, men nå er ikke engang det lov. For at Daniel Ortega skulle få støtte fra den katolske kirken ved det siste valget, valgte han likesågodt å fjerne tillatelsen til terapeutisk abort, hvilket går i mot så mange menneskerettigheter og andre lover i dette landet at det ikke en gang finnes tall på det. Ikke tillatelse til terapeutisk abort betyr at selv om det er fare for kvinnens liv i forbindelse med graviditet eller fødsel, er det ikke lov til å utføre abort. I 2007 ble det innført enda strengere straff for de leger som likevel valgte å gjøre det. Det finnes utallige historier som i kveld har rystet hele forsamlingen av norske studenter. Den drøyeste er om lille Rosa på 9 år som ble voldtatt av sin stefar og ble gravid. Hun fikk til slutt abort ved en privat klinikk, men den oppstandelsen og de meningene som ble ytret i forbindelse med denne konflikten har jeg aldri hørt maken til. Historien, som i utgangspunktet er så trist at jeg begynte å grine der jeg satt, ender dessverre heller ikke bra. Noen måneder senere ble hun voldtatt igjen, og ble gravid. Denne gangen fikk hun ikke abort, og måtte bære frem barnet. Familien ble brutt opp fordi moren til Rosa heller trodde på stefaren enn på datteren sin, og Rosa bor nå i Managua mens foreldrene hennes bor i Costa Rica. Hun er 16 år og har et barn på 6. Stefaren hennes ble aldri anmeldt. Kvinnebevegelsen som hjalp Rosa første gangen er under strengt oppsyn av regjeringen fremdeles, selv om dette skjedde for syv år siden, og de menneskene som støttet aborten ble forvist fra kirken.

Terminering av ektopiske svangerskap er heller ikke lov. Kun når egglederen rupturerer, kan man få medisinsk hjelp. Jeg har i kveld fått høre historien om en jente som hadde vært på tre klinikker og bedt om hjelp til å avslutte et slikt svangerskap. Hun fikk beskjed om å vente til egglederen sprakk. Det gjorde den, og hun døde.

En kvinne med brokk ble nektet behandling fordi det kunne skade fosteret. Da det endelig ble bestemt at hun kunne opereres (fordi det var trygt for barnet), hadde det gått nekrose i tarmen, og hun døde av sepsis.

En kvinne på 26 år som ligger på sykehuset i León nå, med en sønn på 10, er gravid i 9. uke og har kreft med metastaser. Hun får ikke behandling for sin cancer fordi det kan skade barnet hennes. Legen hennes hadde sagt noe slikt som "du skal jo dø uansett, derfor kan vi ikke gi deg behandling som kan skade barnet ditt".

Hva skjer med verden? Jeg bor i et land der det blir sett på som normalt å slå kvinner. Et land der livet til en celleklump er viktigere enn livet til en ung og levende kvinne, der man er villig til å sette livet til en ni år gammel jente på spill til fordel for et barn som mest sannsynlig ikke overlever svangerskapet uansett. Jeg bor i et land der kvinner putter antacida inn i vagina, for å åpne livmorhalsen og fremprovosere en blødning slik at de kan søke legehjelp og forhåpentlig få utført en abort ("siden den har begynt likevel.."). I dette landet forekommer det også av legen som undersøker disse jentene ender opp med å anmelde henne for brudd på abortloven.

Jeg er så sint. Rasende. Hva slags urettferdighet er dette, i et land som prøver å fremstå som et land i en global og moderne kontekst? Et land der presidenten selv har blitt anklaget for å ha voldtatt sin stedatter, ikke konfronteres eller dømmes for det, og heller klarer å sende fornærmede i eksil til Panama i ti år. Den samme presidenten går også ut i offentlig presse og kaller representanter for land som har støttet helse i Nicaragua med 10 millioner dollar årlig i 20 år, for lesbisk og abortsupporter. Dette er ikke greit.

Som norsk kvinne vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette, annet enn å forsøke å la et kokende hode hvile etter i det minste å ha formidlet en brøkdel av dette videre. I lys av kvinnedagen som var, blir man jo rødstrømpe av mye mindre enn dette! Hjælp. Og fy faen. Unnskyld språket.

En vulkan for historiebøkene.

San Cristobal er Nicaraguas høyeste vulkan, og det er også den mest aktive. Det er i hovedsak to vulkaner man overvåker nøye i dette landet, og det er denne og den forrige jeg satte mine ben på - Cerro Negro. Vi var en gruppe på 15 studenter, en lærer og fire lokale guider. Klokken var halv fire om morgenen da alarmen på telefonen ringte, og trøtt som en strømpe klarte jeg å hive i meg noe som liknet på frokost og å pakke sekken før jeg måtte hive meg ut i minibussen som stod utenfor og ventet. Jeg sovnet øyeblikkelig i bussen og våknet brått av at vi ikke lenger var på asfaltert motorvei, men støvete, humpete og hullete landevei. Det var fremdeles mørkt, og det tror jeg var bra. Makan til humping skal du lete lenge etter - enda godt jeg hadde på treningsBH. Da veien begynte å nærme seg ufremkommelig måtte fem av turgåerne ut og bytte bil, og ved flere anledninger måtte samtlige ut for å gjøre bilen lettere. Ganske spesielt for første gang å få med seg soloppgangen i det landet man bor i, og dette mens man står utendørs og ser bilen som skal frakte deg til vulkantur sitte fast på en støvete landevei.

Vel fremme på "parkeringsplassen" hadde solen rukket å stå opp og klokken var såvidt seks om morgenen. Vi kunne endelig begynne å gå. Temperaturen kunne minne om en norsk sommerdag, og solen var ennå ikke sterk - med andre ord nokså gode forhold for tur. Turen begynte i skogen, den tørre subtropiske skogen med støv overalt og greiner, blader og fare for slanger. Det gikk bra. Etter en halvtimes tid kunne vi få vårt første ordentlige øye på vulkanen vi skulle bestige.

Majestestisk, voldsom og tilsynelatende umulig høy. Åtte timer til hjemreise, dette kunne bli tøft. Etter omtrent en time til gjennom skogen, kom vi ut på det som av guiden ble omtalt som "La Tortura" - der solen steker og det ikke lenger er trær som beskyttelse. Det er heller ikke langt nok opp i fjellsiden til at vinden har begynt å virke avkjølende. I tillegg er det her stien forsvinner til fordel for steiner,tuer og kvister, og underlaget forandrer seg fra skogsbunn til vulkangrus. Fotfestet endrer seg betydelig, men dette er ingenting sammenliknet med hva som venter. Da vi hadde lagt "La Tortura" bak oss, begynte den ordentlige stigningen. Vi fulgte krøtterstier og forsøkte å fotefølge guiden som spratt lett som en fjellgeit oppover den bratte fjellsiden. Mer løs stein, mer dårlig fotfeste og en stigning som vi grovt beregnet til på de meste å være opp mot 40-45%.

Da klokken var åtte, og vi kunne skryte av å ha tilbakelagt omtrent halvparten av høydemeterne, kunne vi skue utover en fantastisk natur, med skogkledde åser, og alle vulkanene på rad og rekke sydover, og spenningen ved å skulle få enda bedre utsikt om et par timer gav oss ny giv til å fortsette turen.

På videre vandring oppover gikk vi forbi det som var igjen av en en gang så flott furuskog. Disse trærne får nå i seg litt for mye svovel til å kunne overleve, og det er bare stammene igjen.

Da vi begynte å nærme oss den siste og tøffeste delen av turen, forandret underlaget seg igjen. Tidligere hadde vi i det minste kunnet finne en antydning til fotfeste. Nå var det kune løsgrus som gjaldt - i større eller mindre størrelse. Og blant grusen vokste det opp en aldri så liten kaktusskog.
Kaktuser med svært spisse pigger. Det er alltid spennende å skulle klatre opp en grushaug når det å skli ned igjen ikke bare kommer til å gjøre vondt, men sykt vondt. Her var også stgningen den bratteste. Men du verden, som det var verdt det!

Etter femten minutter med klamrete klatrning på vulkangrus, kunne vi endelig lukte svovel, og plutselig var vi på toppen. Svovelstanken var voldsom og det røk så mye at det ikke var mulig å se helt rundt det enorme krateret.

Lykkelige og litt slitne kunne vi nyte matpakke og vann med en utsikt jeg aldri har sett maken til! Det eneste som manglet var Kvikklunsjen og appelsinen. Vulkanen er over 5000 år gammel (ung hvis beregnet i forhold til geologisk alder), og det er ingen som ved hvor dypt krateret er. Det er noe med at risikoen ved å sjekke er litt vel stor. Ganske sprøtt å tenke på at det som kommer opp av gass fra denne vulkanen kommer helt inne fra jordens indre. Flavio - hovedguiden vår - har vært på San Cristobal over 150 ganger og kjenner den som sin egen bukselomme. Han sier at hver gang han er der oppe, ligger det nye steiner på toppen som ikke var der sist. Det er altså slik at vulkanen kaster steiner oppover i blant. Ganske sprøtt.

Veien ned var et helvete. Rett og slett. Dårlig fotfeste oppover kan man leve med, dårlig fotfeste nedover er mye, mye verre. Jeg skle og trynte fire ganger, og sitter igjen med en blå albue og en blå skinke, men ellers gikk det fint. Gode guider og det at vi tok oss god tid gjorde at alle kom seg mer eller mindre helskinnet ned. Da vi endelig la La Tortura bak oss og kom inn i skogen på ordenlig sti, merket jeg hvor sliten jeg var i føttene. Og knærne. Og lårene. Slitne ledd gjør jo at man blir enda mer ustabil, og jeg er sikker på at måten jeg avlastet beina på den siste tiden var riv ruskende galt. Jeg ville bare hjem. Støv, hoste, svette og vondt overalt preget den siste timen, og jeg har aldri vært så glad for å kunne sette meg inn i en minibuss som skulle ta oss hjem igjen. Skitten som aldri før, svett og tørst. Men ferdig.

Det er noe med det å bestige fjell. Man har på en måte seiret. Man har slitt, svettet, pustet og pest, og selv om mange av musklene dine ville gi seg lenge før du var fremme, ville viljestyrken noe helt annet. Vi var en stolt gjeng på vei hjem i går. Stolte men slitne. Det ble en ganske rolig kveld. Jeg la meg ti i går kveld og sov til tolv i dag. Men nå føler jeg meg i allefall uthvilt, for ikke å snakke om en vulkan rikere, og ganske så sprek. Sånn i forhold til form, er det jo godt å innse at det ikke er kondisen det skal stå på. Det var ned som var stress, ikke opp.

En liten utflukt.

I dag gikk turen til León Viejo, eller gamle León. Byen ble opprinnelig bygget i nærheten av Lago Managua på begynnelsen av 1500-tallet. Mange uenigheter og groteske handlinger nybyggere imellom og spesielt mot indianere førte til at man trodde byen var forbannet. Den lå bare her i snaue 90 år, før den ble flyttet til dagens beliggenhet. Hele byen ble rammet av et voldsomt vulkanutbrudd rett etter av den ble flyttet, og dette ble sett på som straffen som bekreftet at byen var forbannet. Symbolikken er viktig her, og hvert år fraktes en statue av Jomfru Maria fra nye León og opp til vulkanen for å be om at et liknende utbrudd ikke skjer igjen
Dette er forøvrig verdens merkeligste frukt. Den vokser rett ut fra grenene på treet og ser ganske fet ut. Indianernes multipurpose-frukt, visstnok med massevis av vitaminer.Olof og Carlos krangler om hvem som eier vulkanen.
I dag syntes jeg det var viktigere å ta bilder av folk, Lago Managua og vulkanene som ligger i innsjøen, enn å skrive masse. Er sikkert masse å fortelle om gamle León, men jeg anser ikke meg selv som historielærer.. Etter besøket i ruinene tok vi en cola- og chipspause ved vannkanten av innsjøen før vi dro tilbake til León. Lav ettermiddagssol, brune mennesker og vakker utsikt la grunnlaget for litt ålreite bilder.