Derechas de las mujeres?

Ok. Jeg bor i et land som provoserer meg. Veldig. Det er lenge siden jeg har vært så sinna. I et land der det er machisme som styrer, og kvinner ikke er verdt en dritt. Virkelig.

Jeg har nettopp vært på en forelesning med en nicaraguansk gynekolog. Hun snakket om kvinnehelse i dette landet, og Gud hjelpe meg for noen rystende tall og fakta. Jeg skal ikke en gang forsøke å gjengi alt. Men kort fortalt er det slik at 3/4 av de fattige i dette landet er kvinner. 92% oppgir at de er husmødre, men sannheten er at de står for over 70% av familiens inntekt. Mannen er sjefen, men i realiteten er det kvinnene som driver husholdningen. Få kvinner oppgir at de blir mishandlet hjemme, men på direkte sprøsmål om slag og vold, svarer opptil 53% at det foregår i hjemmet, det er jo bare "en del av det å være gift". De siste årene har til og med forekomsten av vold i hjemmet økt betydelig. I et land som er så godt som et diktatur, og vold er hverdagskost, er det klart at vold i hjemmet også øker. I dette landet er en ung jentes verste fiende hennes egen far eller stefar.

Abort er forbudt i Nicaragua. Frem til 2006 var det tillatt med terapeutisk abort, men nå er ikke engang det lov. For at Daniel Ortega skulle få støtte fra den katolske kirken ved det siste valget, valgte han likesågodt å fjerne tillatelsen til terapeutisk abort, hvilket går i mot så mange menneskerettigheter og andre lover i dette landet at det ikke en gang finnes tall på det. Ikke tillatelse til terapeutisk abort betyr at selv om det er fare for kvinnens liv i forbindelse med graviditet eller fødsel, er det ikke lov til å utføre abort. I 2007 ble det innført enda strengere straff for de leger som likevel valgte å gjøre det. Det finnes utallige historier som i kveld har rystet hele forsamlingen av norske studenter. Den drøyeste er om lille Rosa på 9 år som ble voldtatt av sin stefar og ble gravid. Hun fikk til slutt abort ved en privat klinikk, men den oppstandelsen og de meningene som ble ytret i forbindelse med denne konflikten har jeg aldri hørt maken til. Historien, som i utgangspunktet er så trist at jeg begynte å grine der jeg satt, ender dessverre heller ikke bra. Noen måneder senere ble hun voldtatt igjen, og ble gravid. Denne gangen fikk hun ikke abort, og måtte bære frem barnet. Familien ble brutt opp fordi moren til Rosa heller trodde på stefaren enn på datteren sin, og Rosa bor nå i Managua mens foreldrene hennes bor i Costa Rica. Hun er 16 år og har et barn på 6. Stefaren hennes ble aldri anmeldt. Kvinnebevegelsen som hjalp Rosa første gangen er under strengt oppsyn av regjeringen fremdeles, selv om dette skjedde for syv år siden, og de menneskene som støttet aborten ble forvist fra kirken.

Terminering av ektopiske svangerskap er heller ikke lov. Kun når egglederen rupturerer, kan man få medisinsk hjelp. Jeg har i kveld fått høre historien om en jente som hadde vært på tre klinikker og bedt om hjelp til å avslutte et slikt svangerskap. Hun fikk beskjed om å vente til egglederen sprakk. Det gjorde den, og hun døde.

En kvinne med brokk ble nektet behandling fordi det kunne skade fosteret. Da det endelig ble bestemt at hun kunne opereres (fordi det var trygt for barnet), hadde det gått nekrose i tarmen, og hun døde av sepsis.

En kvinne på 26 år som ligger på sykehuset i León nå, med en sønn på 10, er gravid i 9. uke og har kreft med metastaser. Hun får ikke behandling for sin cancer fordi det kan skade barnet hennes. Legen hennes hadde sagt noe slikt som "du skal jo dø uansett, derfor kan vi ikke gi deg behandling som kan skade barnet ditt".

Hva skjer med verden? Jeg bor i et land der det blir sett på som normalt å slå kvinner. Et land der livet til en celleklump er viktigere enn livet til en ung og levende kvinne, der man er villig til å sette livet til en ni år gammel jente på spill til fordel for et barn som mest sannsynlig ikke overlever svangerskapet uansett. Jeg bor i et land der kvinner putter antacida inn i vagina, for å åpne livmorhalsen og fremprovosere en blødning slik at de kan søke legehjelp og forhåpentlig få utført en abort ("siden den har begynt likevel.."). I dette landet forekommer det også av legen som undersøker disse jentene ender opp med å anmelde henne for brudd på abortloven.

Jeg er så sint. Rasende. Hva slags urettferdighet er dette, i et land som prøver å fremstå som et land i en global og moderne kontekst? Et land der presidenten selv har blitt anklaget for å ha voldtatt sin stedatter, ikke konfronteres eller dømmes for det, og heller klarer å sende fornærmede i eksil til Panama i ti år. Den samme presidenten går også ut i offentlig presse og kaller representanter for land som har støttet helse i Nicaragua med 10 millioner dollar årlig i 20 år, for lesbisk og abortsupporter. Dette er ikke greit.

Som norsk kvinne vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette, annet enn å forsøke å la et kokende hode hvile etter i det minste å ha formidlet en brøkdel av dette videre. I lys av kvinnedagen som var, blir man jo rødstrømpe av mye mindre enn dette! Hjælp. Og fy faen. Unnskyld språket.