San Cristobal er Nicaraguas høyeste vulkan, og det er også den mest aktive. Det er i hovedsak to vulkaner man overvåker nøye i dette landet, og det er denne og den forrige jeg satte mine ben på - Cerro Negro. Vi var en gruppe på 15 studenter, en lærer og fire lokale guider. Klokken var halv fire om morgenen da alarmen på telefonen ringte, og trøtt som en strømpe klarte jeg å hive i meg noe som liknet på frokost og å pakke sekken før jeg måtte hive meg ut i minibussen som stod utenfor og ventet. Jeg sovnet øyeblikkelig i bussen og våknet brått av at vi ikke lenger var på asfaltert motorvei, men støvete, humpete og hullete landevei. Det var fremdeles mørkt, og det tror jeg var bra. Makan til humping skal du lete lenge etter - enda godt jeg hadde på treningsBH. Da veien begynte å nærme seg ufremkommelig måtte fem av turgåerne ut og bytte bil, og ved flere anledninger måtte samtlige ut for å gjøre bilen lettere. Ganske spesielt for første gang å få med seg soloppgangen i det landet man bor i, og dette mens man står utendørs og ser bilen som skal frakte deg til vulkantur sitte fast på en støvete landevei.
Vel fremme på "parkeringsplassen" hadde solen rukket å stå opp og klokken var såvidt seks om morgenen. Vi kunne endelig begynne å gå. Temperaturen kunne minne om en norsk sommerdag, og solen var ennå ikke sterk - med andre ord nokså gode forhold for tur. Turen begynte i skogen, den tørre subtropiske skogen med støv overalt og greiner, blader og fare for slanger. Det gikk bra. Etter en halvtimes tid kunne vi få vårt første ordentlige øye på vulkanen vi skulle bestige.
Majestestisk, voldsom og tilsynelatende umulig høy. Åtte timer til hjemreise, dette kunne bli tøft. Etter omtrent en time til gjennom skogen, kom vi ut på det som av guiden ble omtalt som "La Tortura" - der solen steker og det ikke lenger er trær som beskyttelse. Det er heller ikke langt nok opp i fjellsiden til at vinden har begynt å virke avkjølende. I tillegg er det her stien forsvinner til fordel for steiner,tuer og kvister, og underlaget forandrer seg fra skogsbunn til vulkangrus. Fotfestet endrer seg betydelig, men dette er ingenting sammenliknet med hva som venter. Da vi hadde lagt "La Tortura" bak oss, begynte den ordentlige stigningen. Vi fulgte krøtterstier og forsøkte å fotefølge guiden som spratt lett som en fjellgeit oppover den bratte fjellsiden. Mer løs stein, mer dårlig fotfeste og en stigning som vi grovt beregnet til på de meste å være opp mot 40-45%.
Da klokken var åtte, og vi kunne skryte av å ha tilbakelagt omtrent halvparten av høydemeterne, kunne vi skue utover en fantastisk natur, med skogkledde åser, og alle vulkanene på rad og rekke sydover, og spenningen ved å skulle få enda bedre utsikt om et par timer gav oss ny giv til å fortsette turen.
På videre vandring oppover gikk vi forbi det som var igjen av en en gang så flott furuskog. Disse trærne får nå i seg litt for mye svovel til å kunne overleve, og det er bare stammene igjen.
Da vi begynte å nærme oss den siste og tøffeste delen av turen, forandret underlaget seg igjen. Tidligere hadde vi i det minste kunnet finne en antydning til fotfeste. Nå var det kune løsgrus som gjaldt - i større eller mindre størrelse. Og blant grusen vokste det opp en aldri så liten kaktusskog.
Kaktuser med svært spisse pigger. Det er alltid spennende å skulle klatre opp en grushaug når det å skli ned igjen ikke bare kommer til å gjøre vondt, men sykt vondt. Her var også stgningen den bratteste. Men du verden, som det var verdt det!
Etter femten minutter med klamrete klatrning på vulkangrus, kunne vi endelig lukte svovel, og plutselig var vi på toppen. Svovelstanken var voldsom og det røk så mye at det ikke var mulig å se helt rundt det enorme krateret.
Lykkelige og litt slitne kunne vi nyte matpakke og vann med en utsikt jeg aldri har sett maken til! Det eneste som manglet var Kvikklunsjen og appelsinen. Vulkanen er over 5000 år gammel (ung hvis beregnet i forhold til geologisk alder), og det er ingen som ved hvor dypt krateret er. Det er noe med at risikoen ved å sjekke er litt vel stor. Ganske sprøtt å tenke på at det som kommer opp av gass fra denne vulkanen kommer helt inne fra jordens indre. Flavio - hovedguiden vår - har vært på San Cristobal over 150 ganger og kjenner den som sin egen bukselomme. Han sier at hver gang han er der oppe, ligger det nye steiner på toppen som ikke var der sist. Det er altså slik at vulkanen kaster steiner oppover i blant. Ganske sprøtt.
Veien ned var et helvete. Rett og slett. Dårlig fotfeste oppover kan man leve med, dårlig fotfeste nedover er mye, mye verre. Jeg skle og trynte fire ganger, og sitter igjen med en blå albue og en blå skinke, men ellers gikk det fint. Gode guider og det at vi tok oss god tid gjorde at alle kom seg mer eller mindre helskinnet ned. Da vi endelig la La Tortura bak oss og kom inn i skogen på ordenlig sti, merket jeg hvor sliten jeg var i føttene. Og knærne. Og lårene. Slitne ledd gjør jo at man blir enda mer ustabil, og jeg er sikker på at måten jeg avlastet beina på den siste tiden var riv ruskende galt. Jeg ville bare hjem. Støv, hoste, svette og vondt overalt preget den siste timen, og jeg har aldri vært så glad for å kunne sette meg inn i en minibuss som skulle ta oss hjem igjen. Skitten som aldri før, svett og tørst. Men ferdig.
Det er noe med det å bestige fjell. Man har på en måte seiret. Man har slitt, svettet, pustet og pest, og selv om mange av musklene dine ville gi seg lenge før du var fremme, ville viljestyrken noe helt annet. Vi var en stolt gjeng på vei hjem i går. Stolte men slitne. Det ble en ganske rolig kveld. Jeg la meg ti i går kveld og sov til tolv i dag. Men nå føler jeg meg i allefall uthvilt, for ikke å snakke om en vulkan rikere, og ganske så sprek. Sånn i forhold til form, er det jo godt å innse at det ikke er kondisen det skal stå på. Det var ned som var stress, ikke opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar