I ♥ NY.

Et herlig døgn på Managuas fineste hotell, samtidig som president Daniel Ortega bodde der, ble slutten på tre måneder i Nicaragua. Endelig på vei hjem, men ikke helt - først skulle et hyggelig søskengjensyn kombineres med oppdagelse av det som skulle vise seg å være verdens beste by: NEW YORK CITY!

 

Bror og søster i skjønn forening tatt med iPhone på toppen av Empire State Building.

Sliten etter en lang reise, var det ekstra uovertruffent å møte Helge igjen. Stor klem, og vandring fra Grand Central Station til hotellet på 49th street and 1st avenue. Kontrasten fra bygninger i max en etasjes høyde i Nicaragua til skyskrapere på alle kanter var ganske enorm. For ikke å snakke om å plutselig være i et land der man kan få akkurat hva man vil, når man vil, og så mye man vil. Jeg klarte ikke engang å bestemme meg for hva jeg ville spise til middag, valgmulighetene var for store, jeg var overveldet og kultursjokkert.

Trappen på Grand Central Station

Helge skuer utover metropolen.

Søndag trasket vi oppover 5th avenue og shoppet litt, før vi dro ned til Midtown og kom oss opp i Empire State Building. Mandatory. Og FOR en utsikt! Helge fikk bestilt seg to nye dresser og jeg forelsket meg i en litt for dyr ballkjole på SAKS. Den ble kjøpt dagen derpå, og sprakk dermed budsjettet totalt, sammen med endel andre klesplagg og sko. Fort gjort i en by som har alt...

Greit med et lite gitter slik at folk ikke bare kan hoppe ut over en lav sko.. Det er ganske langt ned.

Mandag gikk vi tur i Central Park, og spiste en herlig delilunsj mens vi så på alle ekornene som spratt frem overalt. Jeg hadde selvfølgelig klart å legge batteriet til kameraet på lading, og tok med andre ord med meg et tomt kamera på tur - blir få bilder av slikt. I håp om å få trimmet den kulturelle hjernehalvdelen også, satte vi kursen mot The Metropolitan Museum of Art - men der var det privatarrangement, og lekfolk som oss fikk ikke slippe inn. Det ble i stedenfor en liten svipptur innom Guggenheimmuseet. En tur innom Macy's, som endte opp med at vi mistet hverandre og jeg neste begynte å grine av frustrasjon. Ingen hadde mobil, og det var ca 500 000 mennesker butikken. Vi fant hverandre heldigvis, og det ble take-out pizza til middag. Brodern hadde nemlig ordnet billetter til Peter Gabriel i Radio City Music Hall. Iført nye klær begge to, inntok vi et syn av et teater - den gang det ble bygget var det verdens største innendørs teater - i overdådig art-deco-stil. Akustikken var av en annen verden og som om ikke dette var nok til å vippe enhver av pinnen, ble vi ganske overrasket da vår egen norske Ane Brun stod på scenen som oppvarmning. Og ikke nok med det, hun hadde en kjemperolle som Gabriels egen kordame, som toppet seg da de sang den gamle åttitallsslageren "Don't Give Up" bedre enn jeg noen gang har hørt den tidligere. Du vet du har vært på god konsert når du er litt blank i øyekroken og får gåsehud ved flere anledninger.

 

Grand Central Subway Station

 

Meg på Brooklyn Bridge

 

Brooklyn Bridge

 

Ground Zero

The Esplanades, havnepromenaden langs Hudson River.

Tirsdag tok vi Subwayen ned til Downtown. Vi fikk sett og foreviget Brooklyn Bridge, Wall Street, strandpromenaden langs Hudson med utsikt mot New Jersey og Frihetsgudinnen, og selvfølgelig Ground Zero. På vei tilbake trasket vi gjennom Chinatown, Little Italy og ned til East Village - forøvrig et nabolag jeg forelsket meg sånn i at jeg kunne flyttet på flekken hvis forholdene lå til rette for det. Tirsdag aften ble tilbrakt på mafiasteakhouse - Staks - der hittil i mitt liv den beste biffen noen sinne ble fortært. Etter en flaske vin på deling fant Vik-barna det for godt å ta en liten svingom på byen, og endte opp med å bli bestevenner med bartenteren Sean på en trivelig irsk pub i nærheten av hotellet vårt. Det ble en ganske tøff morgen, med 20 minutter å pakke og sjekke ut på. Mine nye teeth whitening strips ble glemt igjen sammen med diverse toalettartikler. Det er ikke så farlig. Vi kom oss avgårde, rimelig reduserte, og ombord på flyet. 50 dollar for ekstra bag reddet meg fra de fryktede overvektsgebyrene. Nå var det bare å komme seg hjem og håpe på at ingen ville finne mine cubanske sigarer på veien. Det gikk fint. De er nå trygt plassert i esken sin og kan brukes en og en ved spesielle anledninger.

New York er det mest fantastiske stedet på jord. Jeg har aldri før vært et sted som har vært så enig med meg. Hele stemningen, alt som skjer, alle mulighetene, variasjonene, shopping, og alle de hyggelige menneskene. Jeg er vanvittig glad for at jeg reiste med Helge - dette har vært et opphold med opplevelser jeg er glad jeg har fått dele med noen. Nå er det bare deilig å være hjemme igjen, men en ting er sikkert - til New York skal til tilbake og forhåpentligvis er det ikke så veldig mange år til. Hva gjelder Nicaragua, så vet jeg ikke helt. Jeg har jo hatt det utrolig bra der nede og som sagt lært mye både om meg selv og om verden, men jeg liker å tro at det finnes ganske mange flere land som kan gjøre det sammen, og som jeg kan glede meg til å oppdage. Nicaragua vil likevel alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Med dette innlegget sier jeg takk for meg som reiseblogger. Tusen takk til alle som har lest, fulgt med, kommentert og likt bloggen min. Det har vært utrolig verdifullt for meg å skrive når jeg har sett at så mange følger med, og så har det jo vært litt terapi for min egen del også, da. Nå når jeg endelig er hjemme, kan vi jo snakke sammen ansikt til ansikt igjen. Det liker jeg best. Takk takk takk, alle sammen!

Bastante Nicaragua.

Nå når tre måneder i et så fremmed land er over, er det på tide å fortelle hva jeg føler jeg har fått ut av dette semesteret. Jeg kjenner allerede nå at jeg står i fare for å gå fra å være usannsynlig overfladisk til å kanskje bli i overkant personlig. Men det får heller være, dette er hvordan jeg har opplevd denne våren. På godt og på vondt, overfladisk og dypt. Siden jeg ikke har skrevet noe som engang likner på en reisedagbok mens jeg har vært her nede, kommer nå alt sammen. Jeg advarer også på forhånd om et langt innlegg, men jeg skal prøve å sprite det opp med litt bilder.

Førsteinntrykket var skitt, svette og bråk. Dette har ikke forandret seg. Aldri før i mitt liv har så mye energi gått med til svetting, heller ikke til å irritere seg over støv, møkk, biler som ikke tar hensyn til fotgjengere og slibrige Nicas av type hankjønn i alderen 5 til 70. Likevel hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å lære meg til å bli vant til det. Joda, det er plagsomt fremdeles, men ikke i nærheten av hva det var. Med andre ord tror jeg at jeg har blitt flinkere til å sone ut bråk - en egenskap jeg håper jeg beholder når jeg kommer hjem til Norge. Og selv om det tok hele ti uker, plager det meg ikke så mye lenger å være konstant klam, svett og ufresh. Likevel skal det bli deilig å komme hjem til varm dusj, klær som blir helt rene etter vask og muligheten til å kunne gå med sminke en hel kveld uten at den renner vekk.

Når det dreier seg om helse, blir det jo fort slik at folk blir syke i et land som dette. Hygienen er i en litt annen klasse, folk gir faen, og det er så mange fremmede mikrober her at om man klarer seg tre måneder her uten å ha hatt en eneste skavank på helsefronten, må man ha et immunforsvar av utenomjordiske dimensjoner. Riktignok har jeg vært heldig i forhold til mange andre, men det er ikke alle som kan komme hjem fra Nicaragua og si: "I beat Giardia!".

Maten fortjener også et eget avsnitt i denne Best and Worst of Nicaragua. Jeg har tidligere nevnt den usannsynlige mengden med fett og sukker som finnes i maten her, og jeg kan dermed si at jeg aldri har spist så mye dritt i hele mitt liv som jeg har gjort de siste tre månedene. Likevel passer klærne mine fortsatt, og jeg håper dermed at kostholdet her nede ikke har tatt fullstendig knekken på bikiniformen. På tre måneder har jeg rukket å bli drittlei følgende: gallopinto, eggerøre badet i smør, "grovbørd" som blir flatt når man klemmer på det, platanos (både friterte og stekte), speilegg, M&Ms, grillet kylling, pasta, ris, og nevnte jeg gallopinto? Likevel må det nevnes at jeg har prøvd mye rart, fra hull-i-veggen-gatekjøkken og nyrer i bearnaisesaus til skumle hotdogs fra en tralle på gaten klokken 3 om natten i San Juan del Sur - og jeg har som nevnt klart meg overraskende godt dersom man tar med magesjau som en risikofaktor i hvert eneste måltid.

Hva gjelder underholdning er det mange ting som burde nevnes. Noen nye opplevelser og andre kjente med en ny og nicaraguansk vri. Aldri før har jeg drukket så mye god rom som jeg har disse tre månedene, og aldri før har jeg betalt så lite for den. Blank Bacardi med smak blir aldri det samme etter tre måneder med 7 års årgangsrom. Med rom følger det ofte bytur, og da er det viktig å nevne at jeg aldri før har danset så mye og heller ikke danset meg så svett. Når man er ute møter man folk, og jeg har aldri før møtt så mange utadvendte nye mennesker på byen noen gang, dog heller ikke flere slibrige eklinger på samme sted. Merkelig kombinasjon.

Jeg har også reist ganske mye mer på tre måneder enn det jeg har gjort hjemme i Norge noen gang. Det skulle kanskje bare mangle. Likevel, jeg har besteget to vulkaner, surfet og festet i San Juan del Sur, vært på jentetur til Granada og Laguna de Apoyo, ligget på stranden, svettet og tatt det med ro i Monte Rico og vært überturist i Antigua. Jeg har sovet i hengekøye på stranden, badet i og fått deng av monstrøse Stillehavsbølger, fått rekordmange myggestikk, klort dem opp og fått påfølgende sexy arr. Jeg tror aldri før jeg har vært så brun, bare synd de siste dagene før jeg reiser er overskyet så fargen ikke kan friskes opp etter noen uker med eksamenslesing. Jeg har heller aldri kjørt så mye buss, både behagelig og mindre behagelig, og jeg har fått et helt annet forhold til avstander. Seks timer med nattoget til Bergen er ingenting når man har tilbakelagt strekningen Nicaragua-Guatemala og tilbake.

Jeg har bodd i et land der over 50% lever under fattigdomsgrensen. Et land der kvinner er mye mindre verdt enn menn, der den sosialistiske presidenten er bestevenn med den katolske kirken og Fidel Castro på samme tid, og lovgivningen reflekterer eldgamle og konservative verdier og tankesett. Et land der man som hvit alltid vil være hvit, og det å være hvit betyr penger. Jeg vil alltid være turist her, alltid en fremmed. Likevel har det vært opphold som har lært meg utrolig mye om Nicaragua, men også om meg selv. I et land der alle har lite, har jeg etter tre måneder i koffert innsett hvor lite ting man faktisk trenger. Med unntak av de klærne jeg går og står i og toalettsaker som hindrer meg i å se ut som en hulekvinne, er det forbløffende hvor lite jeg klarer meg med. De fleste av klærne mine blir nok igjen her nede når jeg reiser, det er mange som trenger dem mer enn det jeg gjør.

Jeg har lært meg å være langt hjemmefra, borte fra alle kjente og trygge omgivelser og mennesker. Jeg har savnet mye, men det har aldri vært krise. En Skypesamtale med mennesker jeg er glad i eller noen minutters alenetid med nostalgisk musikk på øret har vært nok til å dempe savnet og bare redusere det til en voldsom "glede-seg-til-å-komme-hjem-lengsel". Det kjennes bra. En annen ting som har gjort at hjemlengselen ikke har tatt fullstendig overhånd er at jeg har møtt vanvittig mange utrolig mennesker. Vi har tross alt bodd omtrent oppå hverandre i tre måneder, og gjort det meste sammen - ledd, grått, hatt mange både morsomme og alvorlige samtaler, studert sammen, dratt på fylla sammen. Jeg er sikker på at jeg har fått venner her nede jeg kommer til å ha for livet, og jeg gleder meg til å holde kontakten med hele gjengen når jeg kommer hjem.

Enkelt og greit vil jeg si at har fått vanvittig mye ut av disse tre månedene. Et nytt språk, nye venner, nye opplevelser. Jeg tror faktisk at oppholdet i Nicaragua har gjort meg til et litt bedre menneske. Det har satt sine spor på mange måter, jeg har lært masse om meg selv og hva som er viktig for meg.  Denne pausen fra livet i Oslo har fått meg til å innse enda mer enn før hvor bra jeg har det hjemme, hvor mange fantastiske muligheter jeg har rundt meg, og hvor mange utrolige flotte mennesker jeg kjenner.

 

Nå gleder jeg meg bare til å komme hjem og fortsette der jeg slapp i januar. Jeg savner nesten alt nå, selv om jeg kunne tenkt meg å vært noen ekstra dager i New York. Vel, det får bli en annen gang. I morgen tidlig er jeg hjemme igjen! I MORGEN!

Pakkeangst.

Det viser seg visst at selv om man bare har bodd i koffert i tre måneder, har man klart å samle opp endel rot. Man skulle kanskje tro at det å leve med mindre klær og mindre stæsj enn vanlig ville gjøre jobben ganske mye enklere å pakke enn da jeg pakket ned hele rommet mitt i januar, men dette er nesten like vanskelig. Jeg har gitt bort sikkert fem kilo med klær, kastet alle bøker jeg ikke trenger og pakket så smart jeg kan. Likevel er kofferten full allerede, og jeg er ikke engang ferdig. Det ser ut som om jeg blir nødt til å kjøpe en ny koffert i New York. Nå reiser jeg i allefall. Det blir en dag med Anne og Camilla i Managua og en natt på luksushotell før flyet letter til US of A tidlig tidlig lørdag morgen. Gleder meg til å se Helge igjen, og the Big Apple!

El último fin de semana.

Med nytt og blondt hår og en god natts søvn innabords etter skriflig eksamen var det lite som fristet mer enn å treate seg selv litt ekstra med en dag ved bassenget på San Cristóbal. Anti-Bakke og jeg stod opp kjempetidlig, spiste verdens beste frokost på PureEarth Café og kastet oss i en taxi til hotellet. Vi var nesten alene der i begynnelsen, men flere dyr beveget seg mot vannhullet i løpet av dagen. Som Anne sier: living la vida grasa; vi har det ikke akkurat vondt her nede.

Kelnere som bringer maten til oss...

 ..mens vi ligger nøttebrune og slikker de siste solstrålene før hjemreise, gode venner og sladder ved bassengkanten er ikke akkurat å forakte. 

..og med iPhone og trådløst nett er det ikke engang noe problem å holde seg oppdatert på hva som skjer i resten av verden dersom dette skulle være ønskelig...

Etter å ha snakket om å skulle dra på en veldig bra restaurant her i byen i flere uker, klarte vi endelig å få ut fingeren og gjøre det. Cocinarte var fantastisk, både mat, vin og drinker. Det ble fort stemning for å dra ut, særlig for oss som ikke hadde vært ute dagen før på eksamensfesten, og etter middag begav vi oss dermed til Via Via der vi begynte på rommen. Det er klart det ble fuktig, og kvelden var definitivt preget av at det kun var jentene som var ute. Mye lættis, mye sladder og generelt en stemning jeg ikke har opplevd ute på byen her nede tidligere. Plutselig begynte jeg å kjenne at nå nærmer det seg virkelig slutten på oppholdet mitt her nede, og jeg hadde flere øyeblikk da jeg var litt halv-emo i går kveld. Men det er vel lov, det er alltid trist å reise vekk fra noe sånt som dette. Heldigvis er det mange som bor i Oslo, mange som skal på besøk til Oslo, og mange som jeg allerede har planer om å reise på ny ferie med ved en senere anledning.

I et desperat forsøk på å gjenskape magien fra gårsdagen, prøvde vi oss på San Cristóbal i dag også. Ikke lurt. Ca tolv storfamilier hadde okkupert hele området, og det var skriking, hoing, plasking og bråking på et desibelsnivå et par hakk over min toleransegrense. Det er surt å betale fire dollar for to kleine timer i en dyrehage der alt man ønsker er litt fred og ro og muligheten til å kunne snakke litt spansk. Jeg ligger nå rett ut på sengen min med rom-hangover og satser på at pizzaen på BigFoot er like god som den pleier i kveld. Muntlig eksamen er på tirsdag, og jeg er så lei av å snakke om de to bøkene vi har lest, Frida og Kosei, at jeg nesten spyr. Heldigvis er jeg først oppe på tirsdag og dermed ferdig klokken 8.30. Etter det er det bare kos igjen. Og pakking.

Hasta luego!

Salón de Belleza.

Skriftlig eksamen er over, 10 studiepoeng unnagjort. Etter å ha sittet inne i verdens mest behagelig tempererte lokale hele fredag formiddag, var det rett og slett grusomt å gå ut av eksamenslokalet for å levere. De siste dagene har vært rekordvarme, med temperaturer rundt 40 grader selv i ellevetiden på kvelden. Det merket man spesielt godt da Anne og jeg bestemte oss for å premiere vår egen eksamensinnsats ved å dra på ekte nicaraguansk skjønnhetssalong for å stripe håret. Til den rystende prisen av 120 norske kroner er man villig til å trosse noen ekstra varmegrader for å bli litt penere. Håret har, som så mye annet kosmetisk her nede, gått for lut og kaldt vann. Det var definitvt på tide å gjøre noe med det. Du vet det er på tide å klippe seg når frisøren ber om å få lov til å gjøre det gratis...

Skjønnhetssalong Nica-style er litt annerledes enn hippe og trendy friøsrsalonger hjemme i Oslo der man omtrent føler man må unnskylde at man ber folk om å fikse håret sitt. Mens Anne satt og ble stripet, bestemte den erfarne frisøren å kjøre bestemoren sin en liten tur, og komme tilbake et par timer senere. Resten av stripejobben ble da overlatt til en jente som var yngre enn meg, og som ikke akkurat så ut som om hun visste hva hun drev med. Vi trøstet hverandre med at det bare kostet 120 kroner, og at i verste fall får man reparere når man kommer hjem til Norge. Likevel var det en smule frykt i stemmen til Anne der hun satt som et juletre med folie i håret og svetteperler i pannen.

Etterhvert skulle det vise seg, på tross av vår tvil, at disse menneskene faktisk visste hva de drev med. Striper, farging, føning, alt gikk bra. Det tok bare tid - som alt annet i dette landet. Hva skal man med flere enn én vask i lokalet, for eksempel? Hvorfor ikke bare la den hvite turisten sitte i et hjørne og vente litt lenger, med fullt av peroksyd i håret, mens et par andre av Nicadamene som er der skal vaske håret først? Jeg var litt nervøs for å bli platina en stund... Og i en by der det er vannmangel hver eneste dag, vet man aldri om man har nok vann til å skylle ut fargen heller. Den store bøtten med ekstra vann som stod ved siden av vasken var i ferd med å gå tom da det var min tur. I løpet av tiden vi satt der fikk vi virkelig observert latinoversjonen av det jeg vil kalle prototypen på beauty salon: Damer i alle stoler med diverse saker og ting i håret. Noen fønes, andre klippes, andre farges, noen får pedikyr og andre manikyr. Alt foregår på et bittelite område og alle snakker om det siste sladderet. Selv om jeg følte meg helt usannsynlig ufresh der jeg satt, gjennomvåt av svette etter å ha sittet over en time i en skinnstol og med sølvpapir i håret, var det en fantastisk opplevelse å ha vært med på. Fine på håret ble vi begge to også.

Fire timer tok det. Og etter en kjapp dusj var vi klare for å feire at eksamen var over. Da er det flott at lyset går i det man skal barbere leggene og sminke seg. Begge handlinger ble utført etter forholdene, med et ganske middels resultat. Nevnte jeg forresten hvor varmt det har vært de siste dagene? Prøv å stresse deg gjennom dusjen, sminking i bekmørket og ta første og beste taxi til eksamens-pizzakveld for kun å finne ut at man ikke hadde trengt å sminke seg, heller ikke å ha håret løst for å vise det frem, eller å pynte seg over hodet. Det var god pizza og altfor godt med kald pils, men det ble en tidlig kveld. Jeg beklager, men jeg orker faktisk ikke dra på diskotek når det er førti grader. Da er det bedre å legge seg tidlig etter en dag med mange inntrykk og heller være klar for det som skulle bli en lørdag for historiebøkene... More will come.

Instatáneas - la playa.

Det er særs lite å fortelle om dagene som går nå mot eksamen, så i stedet for å skrive masse babbel om uninteressante ting, syns jeg det passer bedre med litt visuell moro. Og - det er rart hvor mye morsommere det er å lage blogginnlegg og leke med bilder enn det er å lese spansk. På tirsdag dro Marta og jeg på en liten utflukt langs stranden og snappet noen shots.

Bursdagsbarnet på vei til skolen for siste gang..

Marta sover.

Gjerdet til naboen til skolen.. På tide å pusse opp?

Vakre Marta.

Klipper og slikt.

Kaktus

Mer klipper, sjøsprøyt osv.

Nicaraguas fineste strandhus.

Skjell, vel.

Tilstanden forøvrig er som følger: Vi er svette, varme, lei og snart helt tomme i hodet med unntak av altfor mange verbformer. Riktignok er ikke denne eksamensperioden overhodet sammenliknbar med et helt semesters eksamensoppkjøring på medisin, men toleransegrensen for hvor lenge man kan holde ut lesingen av gangen er noe lavere i denne varmen. I dag søkes det tilflukt på Café Latino, der det finnes aircondition og god kaffe. I morgen smeller det, skriftlig står for døren.

GiardiHVA?

Nå har jeg hatt en mage som ikke har fungert i en hel uke, og jeg er bokstavelig talt drittlei. Etter nøye googling og konsultering med leger både her og hjemme i Norge (takk, Petter), er mest sannsynlig diagnose Giardia - ja, det stemmer, parasitten som tok knekken på tarmsystemet til halve Bergen i 2004. Jeg kastet meg på en hestekur med Flagyl og satser på å bli bedre i løpet av helgen.

Med unntak av en åpen og varig date med ramma, har denne uken ellers vært ganske trivelig. Siden timeplanen har tillatt det, har to av dagene blitt tilbrakt på Hotel San Cristóbal i stedenfor på stranden. Her har Camilla, Stina og jeg har gjort tapre forsøk på å pugge verb og annen spansk, samtidig som vi har kunnet friske opp brunfargen som var i ferd med å forsvinne etter litt for mange dager tilbrakt innendørs og i skyggen. Jeg skal jo snart hjem - er litt pinlig å komme hjem blek... Vi er nå ferdig med alle kapitlene i spanskboken, og da gjenstår det bare å stappe inn så mye kunnskap som mulig før eksamen på fredag.  Tolv verbtider (der flertallet brukes i sammenhenger som man ikke engang tenker over at finnes..) og andre gramatiske festligheter er det som står sentralt frem mot skriftlig. Snakkingen tar vi sånn innimellom. Jeg har troen på at dette skal gå fint, i allefall fint nok. Bildene er tatt med iPhone, så jeg beklager kvaliteten. Men det er viktig å forevige de små tingene også. De er altså av meg som svetter meg brun og Camilla og meg på bussen til skolen.

I løpet av semesteret her nede har jeg hatt "jobben" som husrepresentant for Casa Santiago - huset der jeg bor. Jeg må ærlig innrømme at det ikke akkurat har vært i overkant mye arbeid, men tydeligvis nok til at ledelsen fant det for godt å ta med meg og de to andre husrepresentantene på en liten utflukt i går. Vi dro til Laguna del Tigre, som er en lagune i et vulkankrater ca en times tid unna León. Med unntak av det usannsynlige antallet mygg, var det vanvittig fint der.

Vi tilbrakte hele ettermiddagen der, sammen med Rigo og Joakim. Med litt supersterk insektspray går alt bra. Herlig å bade i perfekt temperert ferskvann, langt inn i ødemarken uten et eneste annet menneske i nærheten.

Det eneste som var litt kjedelig var å traske opp verdens bratteste og mest støvete bakke etter en avkjølende og avslappende ettermiddag. Det førte selvfølgelig nok en gang til svetting som får det til å se ut som man kommer rett fra dusjen, og det hjalp ikke å ikke ha spist ordentlig siden forrige lørdag. Jeg var helt knekt da vi kom hjem, og endte opp med å tilbringe fredagskvelden med macen på fanget alene på rommet mitt med viften på fullt, hvorpå jeg sovnet i ni-tiden.

Her er Joakim og Rigo, samt Gro Anita, Thomas og jeg. Bra folk, fin tur og en morsom opplevelse.

Frøkna poserer i bikini...

Slik har altså uken vært. Jeg har heldigvis klart, dog noe halvveis, å delta på endel av det som har foregått, magen til tross. Nå venter siste natt på strandhuset til Rigo og garantert en koselig avslutning på det som har vært et sinnsykt bra semester. Kjipt jeg ikke kan drikke alkohol, da Flagyl fungerer som antabus, men heller edru enn parasittinfestert. God helg!

Intoxicación alimentaria.

Etter først å ha hatt en over middels klein lørdag, virket det som en god idé å gå ut å spise på byens nye kinarestaurant. Vi har tross alt stort sett spist ris, bønner, altfor lite grønnsaker og altfor mye karbohydrater. Derfor fristet det ganske med litt annerledes mat. Godt var det også. Bare synd jeg spiste kylling. Jeg våknet opp samme natten og var hundre prosent sikker på at jeg hadde fått blindtarmbetennelse. Aldri har jeg hatt så vondt i magen, og jeg var til og med slippøm over McBurneys. Så for meg å måtte operere vekk appendix HER, og fikk påfølgende mareritt om dette, før jeg skjønte at det måtte være maten. Jeg lå innendørs i hele går, og idag måtte jeg hjem tidlig fra skolen. Eneste jeg kan gjøre er å klamre meg til Gatoraden min, og satse på at det går over snart. Er på dag to nå. Det verste er at så lenge jeg ikke spiser, er jeg nogenlunde oppegående, kun avbrutt av noen voldsomme magekramper sånn innimellom. Jeg er til og med sulten, men det er jo ikke noen vits i å spise når man ikke klarer å holde på noe av det.

Og jeg som trodde jeg skulle slippe unna. Selv om man her nede stort sett aldri er fornøyd med maten, eller hvordan kroppen reagerer på den, hadde jeg hittil sluppet unna den verste runden matforgiftning. Selv da 70% av mine medstudenter lå rett ut med hyppige stevnemøter med ramma, kun avbrutt av desperate forsøk på å få i seg nok væske innimellom, slapp jeg unna. Men man skal passe seg for å si sånt høyt. Jeg banket i alle slags bord, men det hjalp altså ikke. Min medfølelse går til alle mine medstudenter som har hatt det slik som dette mer eller mindre hele oppholdet her nede. Dette er ikke moro. Jeg tror jeg har blitt litt mer slurvete etter å ha vært her uten å bli syk såpass lenge, og det kom og tok meg på senga til slutt. "Jeg er vant til bakteriefloraen her nå" - NEI! Lærepenge: Man skal ALDRI bli høy på pæra når det kommer til tarmbakterier... Nam.

Det som holder motet oppe er litt cheesy salsa: Luis Enrique - Como volver a ser feliz.

Hjemlengsel?

Når det nå er i ferd med å nærme seg TI uker siden jeg reiste fra Tigerstaden, er det klart at det dukker opp tanker om hva som venter når jeg kommer hjem. I løpet av oppholdet her nede har jeg hatt noen snev av hjemlengsel, men det har aldri vært uutholdelig, og jeg stortrives med å være her. Noen dager med litt under 40 varmegrader klarer ikke å skremme meg så lett. Når jeg da en gang likevel har lidd under følelsen av å savne det som er hjemme, har det hjulpet å tune inn litt DeLillos på øret og kikke på gamle bilder på Facebook. Rett før påske var jeg likevel litt demotivert og lei. Ikke av folk, men litt av León, men mest av ikke å kunne være med på alt som skjer hjemme i Norge. Etter ti dager i Guatemala har jeg nå kommet tilbake til León og innsett at det er under fire uker til jeg kommer hjem! Plutselig ble følelsen jeg hele tiden har hatt av at det er dødslenge til jeg skal hjem omgjort til en følelse av desperasjon over at jeg ikke skal være her lenge nok. Jeg lider plutselig av to typer hjemlengsel - en til Norge og en til León. Derfor har jeg, som det listemennesket jeg er, laget en liten liste over bra og dårlige sider av León, samt hva jeg gleder meg mest til når jeg kommer hjem.

Dette blir bra å reise fra:
...Svette netter med dårlig søvn og et treskeverk av en vifte.
...Klåfingrete, plystrende og ropende Nicagutter.
...Ekkel og fet Nicamat som gjør at magen ser ut som en ballong til enhver tid.
...Sukker - ja, for det er sukker i ALT!
...Å vaske klær for hånd i en altfor lav vask, med kaldt vann.
...Det ekle kjøkkenet på Casa Santiago
...Generelt slitne hosteller, ekle bad og toaletter.
...Vannmangel som gjør det vrient å dusje, for ikke snakke om å dra ned i do.
...Alle former for overdreven svetting - svettebart, sittemerker, armhuler, nakke, rygg, legg osv.
...Svære lastebiler med fem tonn høytalere som kjører rundt i byen og spiller reggaeton mens noen snakker altfor høyt.
...Løshunder og hundebæsj.
...Metro Spa - verdens ekleste treningssenter.
...Følelsen av utrygghet når man skal hjem om kvelden.
...Reggaeton.

Dette kommer jeg til å savne:
...Toña, Victoria og Flor de Caña.
...At pilsen koster 6 kroner på byen, og en flaske rom 40.
...Å kunne gå i sommerkjole hver dag.
...Å ligge på stranden på Las Peñitas.
...Helgeturer til Casa Rigo.
...Granada.
...Bade i Stillehavet.
...Å være brun hele tiden, selv om man ikke jobber så veldig for det.
...Pizzakveld på Pure Earth Café, der man får pizza og mojito for 40 kroner.
...Comedor Lucia - spis deg mett til middag for 10 kroner.
...Lesedager på Cafe Rosita.
...Leche con banano y piña.
...Gallo Pinto (jepp, det er sant!)
...Å snakke spansk.
...Salsa, bachata og merengue - selv om jeg ikke kan danse det så bra.
...Heite backpackere...
...Alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med!

Dette er det jeg gleder meg mest til å komme hjem til:
...DERE!
...Familien, såklart, i hele sin utstrekning.
...Kantina på PK (!).
...Anestesien.
...Grovt brød, knekkebrød og appelsinjuice med fruktkjøtt UTEN sukker.
...Makrell i tomat.
...Mammas hjemmelagde jordbærsyltetøy.
...Filterkaffe.
...Reker, hvitvin og iskald pils.
...Aker Brygge.
...Uteserveringen på Rust.
...Oslofjorden.
...Sushi.
...Tasty Thai.
...Frognerparken.
...Frognebadet.
...St.Hanshaugen.
...Frokost på Åpent Bakeri.
...Smågodt.
...Kaffebrenneriet.
...Sene kvelder på terrassen i Hegdis.
...Matbutikker der man finner alt man vil ha.
...OVN, så jeg kan bake!
...Jogge ute uten å bli påkjørt.
...Varmt vann i dusjen.
...Sengen min, dynen min og puten min.
...og helt latterlig mange andre ting.

Tiden går så fort, og jeg skal prøve å få så mye ut av den som mulig nå. Eksamen i spansk er om to uker og etter det kommer 1.mai fort nok, og da er det slutt på Nica, på folket og feriefølelsen. Bare litt New York, og vips, så er jeg hjemme!

homesick
cause I no longer know
what home is

¡Qué (Monte) Rico!

Monte Rico var, som jeg allerede har nevnt, litt for varmt og klamt, og litt for slækt. Men vi hadde det da skrekkelig hyggelig likevel! Her kommer noen snapshots:

Et lite basseng på deling med nabobungalowen - og en Cashewnøttre over. Kunne ikke dy meg, måtte turne litt..

Snorre viser frem rare frukter og bær. Dette er en cashew. EN nøtt per frukt. Ikke rart de er dyre..

Kjempesjakk er tingen på Johnny's Place, Monte Rico.

Og når viften ikke funker, prøver Snorre å dytte den i gang. Mission failed, vi var alle svette den natten.

Beste middagen i løpet av mitt opphold i Mellom-Amerika - på Pelicán.

Over gjennomsnittlig avslappende bar. Hva skal man med stoler når man kan ligge på madrasser på gulvet?

Litt skummelt tivoli.

Mmm, Coco Fria.

Ikke så mmm, ville du quita la sed (slukket tørsten) fra denne kiosken?

Det var Monte Rico. Mas o menos.