Etter det som kan sies å ha vært en ganske lang og slitsom uke i León, valgte syv tupper (undertegnede, Trine, Marta, Fay-Erle, Thea, Camilla og Stina) å rette nesen mot noe annet - Granada. Byen som ligger ved Lago De Nicaragua og har vært Leóns store politiske motsetning siden kolonitiden.
For å komme til Granada må man busse, først fra León til Managua (som forresten er et høl av dimensjoner!), og videre fra Managua til Granada. Svette, skitne og tørste ankom vi Granada i ett-tiden. Vi fant et hostel - The Bearded Monkey - og la fra oss tingene våre på en sovesal, før vi dro ut for å se byen. Og det er ikke bare det politiske som skiller León fra Granada. I tillegg til å være mer preget av turisme, var det faktisk et vanvittig behagelig sted å være. Rolige gater. Mindre bråk. I stedenfor at hvert eneste hankjønn i byen roper, skriker og kysser etter hvite damer, er det kanskje bare én av ti. Det merkes. Man kan til og med sitte stille på en fortauskant og spise is uten å være redd for å bil påkjørt av biler. Bygningene er mer velholdt, gatene renere og menneskene hyggeligere.
Fotosessions foran fine bygninger, en tur ned til vannkanten og lunsj på en trivelig restaurant var syssel for ettermiddagen. Litt shopping ble det jo, typisk smykker, vesker og liknende. Og undertøy - for enkelte. Marta viste stolt frem sine nye truser midt på torget i Granada og fikk utrolig nok litt ekstra oppmerksomhet.
Lørdag morgen gikk turen til Laguna de Apoyo - en innsjø dannet i et svært vulkankrater.
Da kvelden kom, merket vi hvor slitne vi var. Lite søvn natten før, humpete biltur, mye sol og herjing i vannet tar på. Etter en skikkelig nicamiddag med grillet kjøtt, ris og bønner og en iskald pils, var det leggetid før klokken var blitt ni. Jeg sov hele natten gjennom, kun avbrutt av Camilla som stjal litt dyne ved et par anledninger og lo hjertelig i søvne da jeg dro den tilbake.
I dag var det frokost med sukret, amerikansk frokostblanding, noen timer på flytebryggen og utsjekk. Det ble litt dyrere enn plaglagt, men vi klarte det akkurat. To bussturer senere er alle nå trygt tilbake i León. Og det er digg. Jeg føler at helgen har vart mye lenger enn en helg, og at jeg har hatt skikkelig ferie. Jeg vet det høres dumt ut for dere der hjemme, men det er faktisk hverdag her nede også. Den bare utspiller seg i en annen kontekst. Fri er fremdeles noe annet enn ikke fri, og når man tar seg en helg på denne måten kjenner man på hvor digg det kan være å bo i dette landet.
Jeg har dessverre ikke fått tatt så mange bilder i helgen. Kameraet mitt gikk tomt for batteri, og susehue som jeg er, hadde jeg selvfølgelig ikke med adapter til laderen.
Ah! Jeg vil også bli rød for så og bli brun! Her begynner det å bli vår! Snøens melter og solen skinner på asfalten... Ja til varmere tider i Oslo!
SvarSlettOg så: DU MÅ ALDRI GLEMME Å LADE KAMERAET! det må aldri skje igjen! Lover?