Det begynte med en aldri så liten salsakveld på torsdag. Trine og jeg - som har bestemt oss for at vi ikke har tid til å gå på salsakurs ennå - var nødt til å drikke oss til mot for å tørre å danse. Litt for mye rom førte til at da vi var klare for dansegulvet, var stedet stengt og vi ble nødt til å flytte oss videre til CamaLeón, hvor det gikk i mer øl, og desprate forsøk på å vifte vekk innpåslitne Nicastalkers. Skillet mellom kompis og kjæreste her nede har de ikke skjønt. De har heller ikke forstått at om man ringer en dame 20 ganger hver dag og hun ikke svarer EN ENESTE GANG på to uker - så er hun ikke interessert! Nå har jeg mistet Nicatelefonen min på stranden, og kan ikke ta den uansett. Kanskje det er like greit. Til slutt kom vi oss alle trygt, dog litt sjanglete, hjem til et sedelig tidspunkt. Det var tross alt klart for strandfest på skolen på fredag..
På strandfesten gikk det i pils, volleyball, livemusikk og grillmat - for ikke å snakke om en FANTASTISK solnedgang! Det er egentlig lite spesifikt å si om den, så jeg velger å fortelle i bilder.
Her er Marta i fullt svev over sanden med solnedgangen i ryggen...
Fay Erle, meg, Stina, Camilla og Thea.
Thea og Camilla i solnedgangen.
Etter det som kan sies å ha vært en ganske så bra fiesta, med påfølgende bonfire, spansk gitar og Nica Libre på stranden, var det ganske spesielt å våkne til bølgesus, soloppgang og tsunamivarsel lørdag morgen. Planen var å bo på stranden hele helgen. Kjøleskapet i strandhuset til Rigo (sjefen for kulturstudier) var fullt av mat og drikke. Bikini, solkrem og myggolje var på plass og alt lå til rette for en herlig og slækk helg ved sjøen. Den gang ei.. Vi tok første og beste taxi hjem til León og regnet med at helgen var ødelagt - og kanskje til og med ukene fremover med tanke på eventuelle skader en slik bølge kan føre med seg. Heldigvis ble det ikke fullt så ille...
Dagen ble tilbrakt med Camilla og Malin på Hotel San Cristobal - trolig verdens diggeste sted å være litt bakfull. Da tsunamifaren definitivt var over ble det til slutt bestemt at vi ville tilbake igjen til stranden. Nye forsyninger med mat og rom ble fraktet til Rigos strandhus og vi var klare for nok en night to remember. MEN:
1. Først begynte det å regne, lyne og tordne
2. Deretter gikk strømmen, og vi var plutselig inne i et nå skummelt standhus uten et eneste lys.
3. Strømmen kom på igjen, men noen bestemte seg likevel for å dra tilbake til León. Forståelig - det så ikke akkurat ut til å bli en helaften av dette..
4. Noen av oss bestemte oss for å bli. Strømmen gikk igjen, men hodelyktene ble skrudd på, gyngestolene plassert i en ring i et område av huset der det ikke regnet inn, og rom og cola ble fylt opp i glassene.
Det viste seg å bli en fantastisk aften. 5 jenter, 2 gutter og litt for mye rom. Jeg har aldri ledd så mye i mitt liv. Da regnet gav seg og fullmånen tittet frem mellom skyene ble det nattbad, og kvelden ble avsluttet med standard nachspielsdrikkeleker.
Det bør også nevnes at "sporvognen" nå er lært bort her nede.. Halleluja! Dagen i dag har bestått i å være en smule redusert. Frokost på stranden, bading og videre utforskning av svettekonseptet. Eget innlegg om varianter av svettebart er under utvikling...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar