Emo?

Jeg innser nå at siden jeg startet bloggen såpass tidlig, gjør jeg stadig et krampeaktig forsøk på å få innleggene til å passe inn i riktig sjanger/tema. Jeg føler at jeg ikke har lov til å skrive om noe annet enn det som er relatert til reisen. På den annen side hender det rett som det er at jeg har behov for å skrive, uavhengig av om jeg skal på tur eller ikke. Men siden jeg er perfeksjonist av natur, har jeg bestemt meg for at også dette innlegget skal passe sånn ålreit inn i konteksten.

Bakgrunnen for dette innlegget er, for å gjøre en lang historie kort, hele det siste semesteret. Jeg har aldri vært så skolelei som i høst, heller aldri så stressa og utkjørt og tidvis nedfor. Likevel har jeg heller aldri hatt det så hyggelig, møtt så mange nye og bra folk, og lært så mye om vennskap. På toppen av det hele har det jeg trodde kom til å bli en eksamensoppkjøring fra helvete, faktisk blitt en svært så trivelig affære. Det er aldri feil å ta en tidlig kveld for å gå på kino og ta seg en liten øl(eller to..), eller påkoste seg pizza når man sitter og leser sent en lørdagskveld (noe som for øvrig reddet kvelden i dag). For ikke å snakke om impulskollokvier der man innser at denne eksamenen også, som alle andre før, skal gå bra. Det er slike ting, og menneskene man gjør dem med, som gjør at man orker å legge inn et par ekstra gir sånn på tampen.

Den siste uken har jeg innsett at det er mye jeg kommer til å savne mens jeg er borte. Alt fra små ting som kaffepauser og tullprat i kantinen på PK, til større ting som jentekvelder, skiturer og impulsfyll, for å nevne noen. Det er mulig det bare er kronisk stress over lang tid som gjør meg litt ekstra sentimental, vi snakker om stakkarslige TRE måneder. Livet her hjemme vil jo bare fly av gårde for andre. Før man vet ordet av det, er jeg tilbake igjen. Likevel må jeg innrømme at tanken skremmer meg litt; borte fra alle disse fantastiske menneskene SÅ lenge? Hvordan skal det gå?

Kristin! Snap out of it! Emo-vibben dabber nok av i det kortisol- og adrenalinnivået har normalisert seg. Når sekken er pakket og passet klart, er den kun en liten fraksjon igjen av de tingene jeg kjenner på nå. Håper jeg. For virkelig, misforstå meg rett, jeg gleder meg helt vanvittig til å reise. Det kommer til å bli helt topp! Men jeg gleder meg også til å komme hjem igjen og innse at det livet man har her hjemme, og de menneskene man deler det med, ikke kan måle seg med noe!

Til alle mine kjære, dere vet hvem dere er: Tusen takk for at dere finnes!