Skippertak.

Det slo meg i dag at jeg har innstilt meg på at denne turen ikke er noe mer enn en vanlig ferietur tilsvarende to uker i Syden. På slike turer tar man jo endel på sparket fordi veien stort sett blir til mens man går. Det er få sykdommer å støte på (bortsett fra plagsomme gastroenteritter og halsbetennelser), det meste ordner seg stort sett så lenge du har norsk pass, og du kommer hjem til din egen seng etter kort tid og alt er som det pleier. Den innstillingen duger ikke når man skal flytte ut, reise langt og reise lenge.

I natt gikk det omsider opp for meg hva jeg har begitt meg ut på. Gardinen rullet opp, jeg innså at jeg stikker om snaue seks dager, og jeg er overhodet ikke forberedt. Mulig det ikke var så smart å jobbe 100% den nest siste uken før jeg reiser. Ingen offentlige kontorer er oppe etter kl 16, og er det en ting man trenger før en slik tur, så er det offentlige kontorer... Det var kanskje heller ikke så smart å bruke ettermiddagene mine etter jobb på å være med på fadderuke, når jeg burde ha lest reiseguider i stedenfor. På søndag begynte jeg å tømme rommet mitt. Det skal tross alt bo en annen person der mens jeg er borte, så det er jo fint om ikke alle hyller og skap er fulle av mine ting når jeg drar. Midt i ryddingen begynte jeg å kjenne panikken velte over meg. Hva er det jeg har tenkt med? Hvorfor i huleste begynte jeg ikke med dette før? Tre år på samme rom vil hos de aller fleste innebære oppsamling av mye dritt. Tre år på samme rom hos MEG samler i ALLEFALL mye dritt. Flytting er ingen enkel prosess, selv bare for tre måneder, og hele uken kommer til å gå med til å bli ferdig. Det var et slag i trynet.

I tillegg var det heller ikke så lurt å begynne med rydding før jeg har ordnet alle de viktige og praktiske tingene for turen. Rydding er jo i det minste et ganske koselig tidsfordriv, særlig med gamle episoder av Radioresepsjonen surrende i bakgrunnen. Viktige ærend som ordning av visum, vaksiner og skolebøker har frem til i går vært litt for langt ned på prioriteringslisten. FY! Det føltes litt som om jeg hoppet over en skikkelig kjip middagsrett og gikk rett til desserten, og den følelsen tok jeg med meg inn i min søvnløse natt. Det ble en kald og forferdelig natt, preget av angst og stadig gispende oppvåkninger fra drømmer om skjærings og krise på reisen. Underbevisstheten våknet opp og ga meg en skikkelig spark bak. Ting må ordnes og de må ordnes NÅ!

Er det en ting jeg har lært om meg selv de siste 23 årene, så er det at jeg er tidvis lat, og utsetter ting jeg bør og må til aller siste sekund. Listen over gjøremål er heller ikke nødvendigvis så lang, den bare hoper seg opp fordi deadline kommer staig nærmere uten at jeg gjør noe med det som skal leveres inn før jeg absolutt må. Men det ender alltid med innlevering. Den blir stort sett også helt ålreit, men prosessen for å komme dit har ofte vært unødvendig slitsom. Klok av skade, og takket være underbevissthetens kraftige ass-kick i natt, har jeg nå tatt affære. I dag er vaksiner satt, pass kopiert og penger tatt ut til den Cubanske ambassaden. I morgen skal jeg ringe og purre på studielånet mitt så jeg kan få betalt turen. Jeg skal skaffe meg visum og ordne de andre småtingene. Det blir en slitsom dag, men jeg skal med god samvittighet fortsette på desserten når dette er i orden. Da blir det mer rydding, pakking og planlegging. Jeg føler også at jeg da har lov til å sette meg ned for å lage spillelister til flyturen og lese reiseguider.

Puh! Det er i det minste godt å føle at jeg begynner å få oversikt over situasjonen. Jeg er glad oppvåkningen kom i går, og ikke senere i uken. Planen er å være såpass i boks at jeg kan nyte den siste helgen min i Oslo. Semesterstartfest og avslutningsfest blir rosinen i pølsa!

Tilslutt føler jeg det er viktig å nevne at blandet med angsten og skippertakstresset, flyr det helt vanvittig med sommerfugler i magen min nå.

SEKS DAGER!