Forrige uke var digg. Vi var på nyfødtavdelingen hver eneste dag, og den lengste dagen vi hadde var bare til 13.30. Haugevis av søte nyfødte og masse tid til lesing, trening og annen fritid. Jeg skjønner ikke hva jeg brukte den til, da. Jeg var i allefall bare trøtt og lei, og brukte stort sett ettermiddagene på tull. Riktignok fikk jeg løpt hele fire ganger forrige uke, men det er også det eneste jeg er fornøyd med. Det kan nesten virke som at når vi først fikk litt god tid, merket jeg hvor sliten jeg egentlig er. Da blir resultatet å sove lunch istedenfor å lese. Pediatri er et kjempefag, men det er ikke ett eneste ben i kroppen min som har lyst til å lese. Jeg vil ikke!
Fredag var vi på kino og så remake av Footloose. Ganske ræva film, men det var hyggelig å komme seg ut litt. Lørdag gikk med til Skype og annet, før vi dro til Newport Beach for å feste med Evelyn og vennene hennes. Gud. Hjelpe. Meg. Jeg har ikke drukket spesielt mye siden jeg kom hit, og feilberegnet fullstendig. Det VAR en morsom kveld, men søndagen var så absolutt ikke det. Kroppen min skjønte absolutt ingenting. Jeg har tydeligvis hatt godt av en detox mens jeg har vært her i Junaiten. Dette har man ikke godt av, nei. Dermed gikk hele min søndag med til å ligge i fosterstilling. Hjelper ikke akkurat å være klein når den du bor sammen med er box fresh klokken 8 om morgenen... Kan tro jeg var misunnelig... Vi skulle egentlig til Newport igjen for å teste ut cupcake-stedet "Sprinkles", men det eneste jeg var i stand til i går var å sitte på til In-n-Out for å kjøpe burger. Huff og huff.
La meg tidlig i går i håp om å la søndagen forsvinne inn i oblivion, men sov selvfølgelig dårlig. Våknet med sår hals i femtiden og halvslumret i en time mens jeg gruet meg til å stå opp. Ringene under øynene var på plass allerede før uken hadde begynt. Den ultimate blåmandag. Jeg merket med én gang at dette kom til å bli en nei-dag. Tilbake på klinikken i Santa Ana, og det fjollete opplegget med en million mennesker som skal se hver eneste pasient. Skrikende unger, tette neser, utslett, gebrokken spansk, følelsen av å være idiot igjen, for ikke å snakke om eksempler på foreldre fra helvete. På toppen av det hele har jeg hatt palpitasjoner og vært skjelven hele dagen, så dette har virkelig ikke vært min dag.
Det er på dager som dette jeg ikke bør høre på DeLillos. Derfor lar jeg være, biter tennene sammen og håper at morgendagen blir bedre.
selverkjennelse er noe av det beste man kan ha - og så lærer man jo så lenge man lever (lider).
SvarSlettAlt kan bare bli bedre, skjønner vi - og det er bra!
F