 |
| Nigh call survival kit |
|
Endelig ferdig med en uke med nattevakter. Dette har tatt kaken. Virkelig. Det siste den utkjørte hjernen min brukte kapasitet på før jeg ramlet i seng i halv ti-tiden i morges var å regne sammen hvor mange timer vi har tilbrakt på sykehuset denne uken - 85! Og det er ikke en gang på en hel uke, men på seks dager. Skjønner ikke helt hvorfor jeg klaget på 60 første uken. Vel, man blir vant til det meste. 60 hadde føltes som en drøm akkurat nå.
Vaktene begynner 18.30, så for å komme oss til sykehuset i tide må vi kjøre omtrent en time før for å overleve ettermiddagstrafikken. Da er dagen i ferd med å være over, og solen henger lavt på himmelen. Når vaktene er over rundt 08.30 har ennå ikke solen klart å brenne seg gjennom morgentåken og smogen, og det er grålysning når vi kjører hjem igjen i en time til for å overleve den latterlige morgentrafikken. Jeg er trøttest om morgenen og Karine om kvelden, så vi har fordelt kjøringen deretter. Jeg var så trøtt etter den andre nattevakten vår at jeg sovnet i bilen på vei hjem..
 |
| Resident Room. Sove #1 |
Nattevaktene på Labor&Delivery (L&D) består av en intern, R1, som vi følger, en tredjeårs resident, R3, en chief resident, R4, som har bakvakt hjemme, og en overlege. Sammen har de ansvaret for føden, prenatal omsorg for de gravide som har komplikasjoner og må ligge på sykehuset i deler av graviditeten, samt at de også må ta konsultasjoner på akuttmottaket dersom det kommer inn gyn-pasienter der. Arbeidsfordelingen er ganske enkel: Interns løper bena av seg og gjør alt først, eller etter at vi har blitt sendt i forveien for å ta en historie på pasienten. Videre er hun selvfølgelig nødt til å konferere med R3, som igjen må ringe på overlegen som har ansvaret for gyn. Det er mye opp og ned trapper, for avdelingene er selvfølgelig lengst mulig unna hverandre. Vi er nok til en del hjelp, men jeg merker at jeg føler meg ganske overflødig til tider. Når det ikke skjer noe, henger vi på Resident Room under hvert vårt pledd og prøver å holde oss våkne. Det er lettere når det skjer mye og man ikke har mulighet til å sette seg ned og kjenne på hvor trøtt man egentlig er. Før vi får gå hjem er det "rounds", der vi får gleden av å presentere et par pasienter for overlegene. De fleste bryr seg ikke se veldig om oss, og det passer egentlig fint såpass tidlig på morgenen. Andre er ganske raske til å stille vanskelige spørsmål vi ikke kan svare på, og dermed få oss til å føle oss som idioter. Det er alltid en herlig følelse når man allerede er most i hode og kropp.
 |
| Sove #2 |
Mitt store håp var jo at det skulle ramle inn en haug med ukompliserte fødende kvinner, så jeg kunne få tatt imot noen babyer (ja, de lar oss gjøre det!). I virkeligheten har jeg bare sett fire vanlige fødsler, og den fødselen jeg egentlig skulle få lov til å være med på viste seg å være en "private patient", så da var det best at overlegen gjorde det. Sannheten er også at i den delen av California vi er i er det svært få ukompliserte graviditeter. Hele gjengen er overvektige, har diabetes, tidligere keisersnitt eller andre sykdommer assosiert med vanskelig svangerskap og fødsel. Dessuten er de veldig raske til å ta pasienten til keisersnitt hvis ting ikke går fort nok. Altså, ikke veldig mange NSVDs (Normal Spontaneus Vaginal Delivery). Bummer.
Vi har likevel sett endel spennende ting, for ikke å snakke om triste. Det er kort vei mellom liv og død i dette fagfeltet, og selv om de fleste historiene ender med friske babyer og lykkelige mødre, er det noen mørke øyeblikk også. Spontanaborter, alvorlige komplikasjoner i svangerskapet og barn som ikke er friske. Det går kanskje også litt ekstra inn på en når man er trøtt og sliten og en del av de vanlige beskyttelsesmekanismene er svekket. Jeg har aldri vært borti en så kontrasfylt blanding av glede og sorg noen gang. Det er ganske sterkt, og det gir meg ufattelig mye.
 |
| Kreftfremkallende helsekost @ 4 a.m |
Men nå er den altså over, uken jeg gruet meg til siden vi fikk timeplanen første skoledag. Vi har overlevd begge to. Dog med enkelte sekvele. De blå ringene under øynene har blitt kroniske og er i ferd med å formere seg i lag. Ansiktsfargen har blitt grå. Mye stress og koffein har også gjort sitt, og Karine er redd for at hun er i ferd med å utvikle stressindusert magesår. Kostholdet på nattevakt er ikke akkurat noe Helsedirektoratet ville anbefalt, og mangelen på tid til å holde seg i aktivitet hjelper heller ikke direkte på følelsen av at man egentlig bare er en dum og stor pløsete sak forkledd som legestudent i scrubs.
Nå er det bare to-tre vakter igjen til eksamen. Jeg gruer meg som en hund, jeg har jo ikke hatt tid til å lese noe som helst. Jeg kan fremdeles ingenting. Men jeg trøster meg med at hvis jeg kan overleve en 85-timersuke på sykehuset, kan jeg også overleve to eksamener jeg ikke føler meg forberedt til... Det hjelper også litt på selvtilliten når en av the chief residents på
avdelingen fortalte oss på fredag at vi er de beste norske studentene
han noen gang har møtt her borte.
