60 hours.

For en uke! Vi var definitivt "heldige" forrige uke, med få pasienter og lite å gjøre. Helgen forsvant fort, og hverdagen var så absolutt tilbake på mandag. Denne uken har vi fått et litt annet inntrykk enn forrige - det er STRESS å være lege i USA. Mange trøtte fjes og mye kaffe... Telte i dag, og regnet ut at jeg har tilbrakt 60 timer på sykehuset denne uken, altså i snitt tolv timer daglig. Det blir ikke mye igjen av døgnet etter det... Har aldri vært så trøtt, sulten og tung i bena som jeg har vært denne uken. På onsdag var jeg så sliten at jeg nesten begynte å gråte da vi fikk en page om at det var en ny pasient på akuttmottaket på slutten av dagen, akkurat da vi trodde vi kunne dra hjem. Hadde ikke spist annet enn en bagel mellom kl 0400 og 1800, og hadde allerede hatt en nesten-besvimelse på operasjonssalen... Heldigvis ble ikke denne pasienten lagt inn, så etter at vi hadde gjort vår siste post-op check, fikk vi endelig dra hjem kl 19. De andre dagene har også vært relativt galskap i forhold til når vi må opp for å komme oss til sykehuset i tide til å ha skrevet ferdig journalnotatene våre før legene kommer. Leiligheten vår ser ut som et helvete, bilen er rotete og skitten, og det meste er litt på halv tolv. Det skal bli godt med helg nå - det er til og med Labor Day på mandag, så vi har langhelg! SOVE!

Selv om det har vært ganske hardt, har vi jo overlevd. Vi har vært med på massevis av operasjoner denne uken, og sett utrolig mye kult (..og noe ikke så kult..). På de fleste operasjonene får vi ikke gjøre noe særlig. Jeg må da minne om at vi holder på med gynekologi, og da kan man kanskje forestille seg at det er begrenset med innsyn og bidragsmuligheter på en operasjon der det allerede er en overlege og to assistentleger som holder på der nede. Stort sett står vi bak på krakker eller sitter på stoler og prøver å følge med. Vi har begge blitt ganske rutinerte på å sette inn blærekateter, da. Woho! Likevel fikk jeg på onsdag lov til å scrubbe inn og faktisk gjøre noe på en operasjon - en colpocleise, som er en operasjon for kvinner med prolaps av bekkenorganer delvis eller helt ut av vaginalåpningen. Operasjonen går ut på å reparere prolapset ved å dytte tilbake det som er i ferd med å ramle ut og deretter sy igjen vagina (!). Høres drøyt ut, men det var kjempespennende å få være med. Vi har også vært med på flere inkontinensoperasjoner, cystoskopier, hysteroskopier, hysterektomier og aborter. Masse OR-tid. Det er moro.

Fra neste uke har vi to uker med poliklinikk i Santa Ana, en av byene rundt her med veldig stor prosentandel latinamerikanere. Der er dagene korte, bare 8-17 (alt er relativt..), og generelt litt mindre stress. Det skal bli deilig med litt mer tid og litt mer søvn. Er litt spent på hvordan det kommer til å gå med spansken, da. Riktignok hadde vi en pasient denne uken som ikke snakket en knyst engelsk, så jeg fikk prøvd meg litt, men jeg merker at det sitter langt inne. Jeg må likevel innrømme at jeg nå heller vi kikke inn i et spekulum, palpere livmorhalser og ta celleprøver på spansktalende pasienter i ni timer hver dag, enn å stå opp klokken fire hver dag i to uker til. Bra med litt variasjon. Vi blir snart dasket tilbake til den harde hverdagen igjen etter disse to ukene, med en uke med nattevakter på Labor&delivery rett før eksamen... Men, det betyr fødsler - og det gleder jeg med til!

Alt i alt: Ja, jeg er sliten, men fornøyd. Nei, jeg vil ikke hjem. Once in a lifetime experience osv.

(Beklager mangelen på bilder - men det er ikke lov til å ta bilder på sykehuset, og det er det eneste stedet jeg oppholder meg bortsett fra sengen min og en occational løpetur)

Bedtime.
God helg!