Fatigue...

Fredag. Helg. Tja.

Dette har vært en tøff uke. Det har vært vår andre uke på klinikken i Santa Ana, og tempoet har vært høyt. Det har gått fint, men jeg er glad vi er ferdige der nå. Dagene er likevel lange, og det er fullstendig kaos i hodet mitt hver eneste dag når frakken henges på plass og det er på tide å dra hjem. Det er mye triste historier. Tenåringssvangerskap, fattigdom, HIV, diabetes, kreft og tapte svangerskap. De fleste menneskene vi møter på denne klinikken er folk uten jobb, penger og helseforsikring, og med en haug med unger. Det er få lykkelige gravide i denne delen av California. Det er kvinner med kuler i brystet eller symptomer på kreft. Bare det å få diagnosen koster for mye penger, så det er ofte de bare blir sendt hjem igjen. Har de råd til å få en skikkelig diagnose, er det likevel lite å gjøre, for behandlingen er åpenbart altfor dyr. Jeg klarer ikke helt å venne meg til er helsesytem som fungerer på denne måten. Det er tøft å svelge.

Det er også vanskelig å være hundre prosent sikker på hvordan man skal forholde seg til de ulike legene, for de har helt forskjellige måter å oppføre seg og lære bort på. Majoriteten er utrolig hyggelige og hjelpsomme (og til og med imponerte over hva vi gjør og kan), mens enkelte er ganske bitchy og overlegne. I en situasjon der man allerede føler seg ganske usikker og dum, hjelper det ikke at assistentleger med dårlig selvtillit benytter seg av frekke kommentarer og patronizing behaviour overfor studentene for selv å føle seg bedre... Jeg kan godta at det er et hierarki i dette systemet (som i så mange andre), og at jeg som student åpenbart ikke kan en brøkdel av hva legene kan. Likevel går det an å anerkjenne at studentene faktisk bidrar en hel del for å få klinikken til å gå rundt. Ingen av oss forventer en hyllest, men det er hyggelig med et anerkjennende blikk eller en klapp på skulderen av og til. Som sagt er de fleste av legene VELDIG hyggelige, og gjør nettopp det, men det skal ikke mer én dråpe med eddik til osv...

Det skal ellers lite til for å vippe meg av pinnen om dagen. I dag fikk vi beskjed om at vi må bruke mandag ettermiddag på datakurs i stedenfor å sove etter vår første nattevakt på føden. Denne beskjeden var nok til nesten å få meg til å bryte sammen. Svak, sier du? Jeg er fullstendig klar over det, men jeg kjenner at jeg går på sparebluss nå. Jeg er kronisk trøtt, og verken hodet eller kroppen min hviler på noe tidspunkt. Det skal virkelig ingenting til for å vippe meg av pinnen. Jeg skal sove en uke i strekk når jeg kommer hjem til Norge.

Nå ble det mye klaging. Jeg er selvfølgelig nødt til å ha med i hele regnestykket (som fremdeles er på pluss-siden) hvor mye jeg har lært på fire uker. Jeg synes at obstetrikk og gynekologi er utrolig moro. Selv om jeg ikke har lest på langt nær nok, da eksamen er om to uker, føler jeg at kunnskapen siver inn likevel. Dette er faktisk noe jeg kunne tenkt meg å drive med. Riktignok hadde jeg før jeg dro en liten anelse om at jeg kom til å like faget, men det er alltid hyggelig å få bekreftet slikt.

Det bør også nevnes at vi i løpet av to uker i Santa Ana har blitt kjent med Eliza, en supertrivelig medisinstudent fra Brooklyn, NYC. Hun er bare her i tre uker på elektiv rotasjon, og i går var vår siste dag sammen med henne på klinikk. Jeg elsker hvordan folk (les: amerikanere) foreslår å henge, selv om man ikke kjenner dem kjempegodt. Vi kjørte til Laguna Beach og spiste sushi på San Shi Go etter jobb. Super sushi - super by - superhyggelig. Det er også godt å vite at selv om vi kanskje ikke ser henne igjen, vil hun alltid huske de norske jentene som lærte henne følgende fraser på norsk: "Kyss meg!" og "Hvor kan jeg kjøpe en vikinghjelm?".

I morgen skal vi til the happiest place on Earth - DISNEYLAND!